MINE TEKSTER. OM FINE MORGENER/DAGER OG KVELDER.<3. OM DEN (GRÅ?) HVERDAGEN. OM MEG.

Én uke

 

I dag er det akkurat én uke til jeg setter kursen mot USA. Syv dager! Likevel er jeg faktisk mindre nervøs nå enn det jeg var for, vel, en ukes tid siden. Kanskje er det fordi syv dager akkurat nå virker ganske lenge, kanskje er det fordi jeg har forlatt Bergen og ikke lenger trenger å sitte inne på hybelen min og betrakte et halvpakket flyttelass hver dag før jobb. Med hjertet i halsen. Kanskje er det fordi jeg har et lite håp om at leilighet skal være ihvertfall halvveis i boks før jeg drar. Krysser fingrene. Jeg har sagt hadet til fine venninner og kolleger, og ser frem til å kunne begynne å glede meg på ordentlig. Det er på tide! 

Å finne et sted å bo.

Så sitter vi her på hver vår kant og googler til vi blir røde i øynene. Vi sender mailer og skriver meldinger på facebook til mennesker med mildt sagt suspekte profilbilder i håp om å få et eller annet slags svar, men akkurat det er visst heller unntaket enn regelen. Ingen svarer. Ingen. Jeg oppdaterer gmail-appen selv når jeg er ute på joggetur bare for å sjekke, det kan jo hende at jeg rett og slett bare har oversett eller ikke fått med meg at hun der japanske studenten som trengte "roomies" i downton Berkeley har svart? Hybelen har i Bergen er halvveis nedpakket allerede, og jeg kan ikke vente med å komme ut av denne limbotilværelsen. Synet av pappesker og kofferter rundt omkring gjør meg sprø, selv om jeg vet at det bare er midlertidig. Om tre og en halv dag drar jeg østover for å tilbringe litt sårt tiltrengt tid med venner og familie før jeg drar over there. Før den tid må jeg finne ut hvordan jeg skal pakke ned livet mitt i en koffert og en Northfacebag, samt sette opp et budsjett som ikke får meg til å grine. 

På tross av alt dette gruer jeg meg faktisk ikke. Jeg er spent, ja, men jeg gruer meg ikke på den slitsomme og energikrevende måten jeg ellers har pleid å kjenne på før noe nytt skal skje. Sommeren før jeg begynte på ungdomsskolen talte jeg ned dagene i TOPP-skoledagboken min, og holdt på å begynne å gråte av lettelse da jeg halvveis i ferien oppdaget at jeg hadde en hel måned før jeg behøvde å tenke på det grusomme skolebyttet. En måned er et hav av tid, tenkte jeg, men så blunket jeg og vips var det tid for skolestart. Akkurat som jeg blunket et par ganger etter eksamensfesten i begynnelsen av juni, og nå sitter her og stirrer på et hybelgulv dekket av pappesker og skitne klær. Spent, ja. Nervøs, ja. Men jeg gruer meg ikke. Ikke nå, ihvertfall. Spør meg igjen om en uke, og vi får se. Før den tid skal jeg slutte i en jobb jeg endelig har begynt å trives skikkelig godt i, overlate hybelen min til lillesøster, si "hade" til gode venner i Bergen, reise østover og grue meg planlegge reisen, samt gjøre mitt beste for å huske på at denne bloggen eksisterer. Bare i dag skal jeg hjelpe til med flyttelass, gå på kafé (noe jeg egentlig ikke burde ta meg råd til), kino (noe jeg hvertfall ikke burde ta meg råd til), og jogge. 

Men først skal jeg sjekke om den japanske studenten har svart på mailen min. 

2 og en halv uke.

Som psykologstudent får jeg ofte spørsmål om dette med terapi: virker det? Hvilken terapiskole er jeg selv tilhenger av? Ville jeg selv gått i terapi? Dette er spørsmål jeg enda ikke føler jeg kan gi tilfredsstillende svar på, selv etter å ha studert faget mitt i snart fire år. Sånn bortsett fra at jeg helt intuitivt forstår at terapi kan være nyttig for flere, har jeg fremdeles vansker med å forklare hvorfor. En ting jeg derimot har stor tro på, og er glødende overbevist om at virker, er det å skrive. Selv om det kan gå flere måneder mellom hver gang jeg setter meg ned med det mål å skrive en tekst som ikke på noen måte handler om den psykologiske vitenskapen, er det noe jeg liker og vet jeg er ganske god til. Skal jeg være helt ærlig, tenker jeg vel på meg selv som en slags skribent. 

Og nå er jeg tilbake. Om litt over to uker drar jeg på utveksling til USA uten sikkert bosted eller peiling på noe som helst, egentlig, og det er merkelig at jeg ikke har kjent påæ stresset før nå. Men da jeg satte meg ned for å lese litt om forsikringsmuligheter og mase litt mer på Lånekassen, da kjente jeg at stresset liksom kom veltende ut i hele kroppen. "Halla, jeg vet jeg er litt sein, men nå er jeg her altså, sorry!!!", liksom. Og da tenkte jeg at nå, nå må jeg faktisk skrive litt, ellers kommer jeg ikke til å gjøre noe annet enn å stresspise foran netflix før jeg drar på jobb om noen timer. 

Tilbake til saken. Jeg har tenkt en stund at det kunne være morsomt å gjenopplive bloggen i anledning dette utvekslingsoppholdet mitt. Amerikabrev i digital og moderne utgave. Det er klart, med tanke på min tidligere karriere som blogger blir det nok snakk om heller sporadiske oppdateringer, men dog. Fra og med nå er dette altså en utvekslingsblogg! Det er snaue tre uker til avreise, og jeg har altså endelig begynt å kjenne på stresset. Stay tuned. 

Løkånde.

Jeg sitter på biblioteket og er sulten og ganske kald. Ettermiddagsangsten har meldt seg, og det er en time, minst, til jeg kan gå hjem. Tanken på å skulle dra meg opp bakken fra fakultetet og hjem med alt det sedvanlige rælet jeg drar med meg ned hit hver dag er ekstremt lite fristende. I dag har jeg stor forståelse og all verdens sympati for dem som ikke orker å lage noe annet enn et par brødskiver til middag. Brødskiver med god ost og paprika på. Brødskiver med fersk leverpostei og rødbeter. Brødskiver 4 Ever med hjerte rundt. Jeg har ikke drukket et eneste glass vann i hele dag, bare kaffe. Ånden min stinker løk. Jeg irriterer meg over at håndskriften min har blitt så stygg som den har blitt, og sender bitre tanker til den kunden som gjorde meg oppmerksom på det etter at jeg hadde skrevet ned bestillingen hennes. "Du skriver jo enda styggere enn meg, jo". Det har gått nesten 7 måneder, men jeg tenker stadig på det. 

Klokka er 10:49 en torsdags morgen, og jeg sitter fremdeles i pysjen.

Klokka er 10:49, og jeg sitter og lurer på hva jeg skal finne på i dag. Det har seg nemlig sånn at jeg har "fri" de neste tre og en halv ukene. Jepp. Dersom man ser bort fra en emneoppgave og litt jobbing i ny og ne, er det ingenting jeg gjøre. Derfor har jeg de siste dagene ikke gjort annet enn å lese (obs: IKKE pensum), oppdatere meg på yndlingsbloggene, sett ferdig sesong 2 av American Horror Story, gått på trening med fine venninner og sunget med verdens kuleste kor. Jeg har rett og slett en slags vinterferie denne uka, uten at det betyr at jeg springer rundt og gjør alle de koselige tingene jeg dagdrømmer om ellers. Etter å ha tenkt litt bestemmer jeg meg for å dele opp dagen i følgende aktiviteter: 1) lese litt mer i "Gone Girl", en bok jeg forøvrig er meget positivt overrasket over, 2) gå Fløien, 3) spise havregrøt til lunsj, og 4) vurdere å lese et par artikler om pengespill og reklame. Jeg slutter aldri å glede meg over hvor utrolig mangfoldig og spennende psykologi er. Det er faktisk så spennende at jeg leser artikler proppfulle av statistikk og metodebeskrivelser bare for å se hva de, forskerne, fant ut. Riktignok skal jeg og tre andre frøkner skrive en emneoppgave om temaet, men likevel. Jeg koser meg. 

... Og kjeder meg. Litt. Et mer fornuftig menneske enn meg ville nok brukt all denne fritiden på ting man ellers gjerne skulle gjort, som å gå på museer, utforske byen, skrive dagbok (jeg skal begynne igjen. Jeg skal), ommøblere hybelen eller lage ny og spennende mat. Egentlig var dette ting jeg faktisk hadde tenkt til å gjøre, men det er liksom litt ... ork. Akkurat denne uka er det mye lettere/deiligere/koseligere/enklere å bli hjemme og dasse rundt, og helle bruke kveldene på å komme meg ut og treffe folk. Ihvertfall er det det jeg forteller meg selv. Hah. 

Neida. Jeg har egentlig en veldig deilig uke. Sånn rent bortsett fra at det er torsdag, og jeg enda ikke har planer for helga. Et fenomen som det siste året har vært fullstendig ukjent for meg. Det er nesten så jeg blir litt engstelig av å tenke på det. Jeg blir litt engstelig av å tenke på det. Som om én enkelt helg uten planer er det verste som kan skje. Jeg tar meg selv i å ønske at sjefen skal sende meg en melding og spørre om jeg kan jobbe, eller at jeg plutselig skal få feber eller bli tett i nesa, så har jeg en forklaring på hvorfor jeg ikke vet hva jeg skal gjøre de neste tre dagene. "Jeg kan ikke, jeg skal jobbe". "Jeg orker ikke gjøre noe, jeg er syk". Hah, igjen. 

Altså. Jeg har venner. Jeg har ting jeg pleier å gjøre. Det skjer alltids noe, et eller annet. Det er bare det at uansett så deilig tanken på å bare sitte hjemme og lese/se på serier/sove kan virke, har jeg ikke godt av å gjøre bare det i lengden. Jeg må komme meg ut. Det regner ikke engang like mye lenger, så jeg har ingen unnskyldninger for å bare sitte hjemme i dag. Det vil si - jeg har en. Jeg har bare 150 sider igjen i "Gone Girl", og jeg vite hva som skjer med Nick og Amy. Jeg har ikke noe valg. Jeg klamrer meg til konserten i kveld som mitt sosiale alibi for dagen, og kryper opp i senga et par timer til. Titter bort på gresskarlykten jeg lagde sammen med en kompis og lillesøster for et par dager siden og smiler litt. Jeg kan godt tåle å være alene litt til, så lenge jeg har sånt å kikke på. 

Oktober.

For et par uker siden, en dag jeg nok ikke hadde det så altfor bra, skrev jeg en tekst om hvordan september hadde vært så utrolig fantastisk, og at oktober så langt virkelig sugde. Tror faktisk jeg brukte det uttrykket. Jeg har en tendens til å falle tilbake til et noe barnslig og umodent vokabular når jeg ikke føler meg helt på topp. Heldigvis endte det med at jeg ikke publiserte den teksten. Jeg har nemlig en tendens til å overdramatisere det meste (en tendens som mer enn én gang har ført til at jeg må forlate et rom eller en samtale fordi noe som har blitt sagt eller gjort der har gjort så sterkt inntrykk på meg at jeg må tenke litt på det før jeg kan respondere skikkelig), og den teksten var nok litt i overkant dramatisk. Jeg kommer nok mest sannsynlig aldri til å vise den til noen andre, heller ikke lese den på nytt, for bare tanken på den får meg til å krympe meg. Nåvel. 

Første uka av oktober var nok ikke så bra, det er sant det. Søvnmangel og for lite trening gjør noe med meg, det er akkurat som om jeg blir femten år igjen, og synes det meste er urettferdig og vanskelig. Type "ingen andre har det som meg", og "jeg tror aldri noen kommer til forstå meg". Sånn blir jeg. Jeg går inn i tenåringsmodus 2.0. Haha. Huff. 

Oktober kom seg betraktelig etter et par lange lurer og oppdagelsen av at jeg har et talent for vektløfting. Det er helt sant. Jeg krøp omsider til korset og ble med ei venninne som har litt peiling (som dessuten har mast i flere måneder), og ble helt frelst. Så nå vet dere det; jeg har begynt å løfte vekter. Ikke i noen stor skala, altså. Det er snakk om to ganger i uka, men kanskje blir det mer med tiden? Det er ikke umulig. Jeg har riktignok aldri vært så støl i hele mitt liv, men du verden, så godt jeg sov etter den første gangen. Jeg skal tibake på tirsdag. Gleder meg som en liten unge. 

Ellers, da? Jeg har rukket å få meg en Londontur og skrive semesterets siste eksamensoppgave (omg!) iløpet av de siste tre ukene. Nå venter et par uker med skriving av emneoppgave (statistikk, jaaaaa <3<3<3) og intens øving fram mot julekonsert. Det blir mørkere og mørkere ute, og jeg leser pensum og skjønnliterært som om livet avhenger av det. Jeg klager ikke. Likevel går jeg rundt og er rastløs; venter liksom på at noe skal skje. På denne tiden i fjor var jeg nærmest euforisk døgnet rundt, syntes alt og alle var så bra, livet var så flott og alt kunne skje. Når er jeg liksom litt mer, hva nå? Skal det ikke skje noe mer snart? 

Ellers har jeg det bra. 

Meg og min gode venninne Elisabeth ble i forrige uke foreviget av Karianne og polaroidkameraet hennes (Urban Outfitters, dersom noen skulle lure). På et hotellrom i London som hadde de hardeste og verste sengene jeg har sovet i, ever. Ikke for det, vi var så slitne om kveldene at vi sovnet momentant. <3 

Om 11 dager er jeg i London.

Jeg vet ikke hva det er med meg og England. Kanskje er det det at jeg, som alle nordmenn, har blitt flasket opp på engelske tv-serier, musikk og litteratur? Jeg har nemlig en mistanke om at det bildet jeg har av London, England og Storbritannia generelt er litt vel romantisk, det til tross for at jeg ikke bare har vært på turer i form av standard London-helg på hotell, men faktisk har tilbrakt en liten periode i byen som utvekslingselev. Jeg har bodd i et sånt kjempesmalt (og høyt) hus med teppebelagt alt og iskalde bad. Jeg har fått med meg ekle matpakker bestående av loff dynket i majones og egg, "crisps" og sjokolade. Jeg vet at det ikke er sånn som på TV. Likevel forventer jeg liksom at det 1) ikke skal regne eller være overskyet på noen måte (det er London, frøken ... Hallo), 2) hotellet skal være helt strøkent og ingen trekker nedlatende på smilebåndet når man stotrer på skoleengelsken sin, og 3) jeg møter en lord (som både er kjekk og rik) jeg kan gifte meg med. As. If. 

Samme kan det være. Om mindre enn to uker drar jeg tilbake sammen med bestevenninne nr. 1 for å besøke bestevenninne nr. 2 som for tiden studerer i Portsmouth. Har gledet meg som en liten unge siden vi bestilte turen, og kjenner at jeg ikke klarer å la være å smile her jeg sitter. Det er jo London, da. Byen over (nesten) alle byer. Og jeg skal få tilbringe nesten fire dager der sammen med mine to beste venner. Stor stas! 

 

Dagene går fortere enn jeg rekker å trekke pusten.

Overskriften sier vel det meste. Planen jeg hadde om å forsøke å blogge på litt mer regelmessig basis drukner i middager, tapaskvelder, korøvelser, fester, kaféhenging og lesing. Men guri malla som jeg digger det. Denne høsten har foreløpig vært en av de beste jeg kan huske ever, og det er en ganske stor greie for et høstmenneske som meg som praktisk talt lever og ånder for denne årstiden. Dere vet det romantiske bildet som skisseres på alle bloggplattformer og instagram av bøker, te, ullsokker, klar høstlukt og middager med fine venner? Jeg elsker sånt. Akkurat nå sitter jeg inne på rommet mitt med vinduet på vidt gap og tygger i meg den gode lukta av kulde og solnedgang. Nesten. Dagen i dag har gått med til essayskriving ("Hvordan kan persepsjon sies å være en del av kognisjon?". Drep meg nå, liksom) og et forsøk på å stagge oppmerksomheten min som, med en gang den ser sitt snitt klikker seg inn på diverse reiseblogger eller skriver "london autumn" inn i søkefeltet på tumblr. Det stedet er en felle og tar livet av alt som kan kalles produktivitet. Om litt over to uker er jeg der på ekte. Det er det jeg forsøker å fortelle meg selv når jeg kjenner at leselysten er på vei ut lesesaldøra og planleggingsiveren skal til å slå seg ned ved siden av meg. "Bare vent til helga", sier jeg. "Da skal se på koselige bilder og lete fram godt gjemte spisesteder i utkanten av den engelske hovedstaden til krampa tar oss!". 

Det er bare det at helgene fylles opp med planer før jeg rekker å trekke pusten. Alt går i en faderlig fart for tiden, og snart kan jeg såvidt få øye på min første praksisperiode som psykologstudent der framme. Hva er det egentlig med denne høsten, dere? Den løper sin vei før jeg rekker å sette meg ned og bli ordentlig kjent med den. 

Heldigvis passer det utmerket for meg. Jeg trives så godt for tiden at jeg vet ikke helt hva jeg skal si.

Om du vil følge meg på instagram heter jeg forresten "mariavoogt". Tiden vil vise om jeg kanskje får lagt ut litt flere bilder her inne, etterhvert. Tiden vil virkelig vise, for jeg synes ikke den strekker til i det hele tatt lenger. 

Ha en fin mandag, alle dere der ute. Kanskje oktober kommer til å gå i litt mindre svimlende fart? 

Snart ferie.

Det er vel meningen jeg skal forsøke å presse meg gjennom et par læringsmål til denne fredagskvelden, men jeg orker ikke. Biblioteket stengte klokka sju. Jeg gikk presis klokka seks, med den tanken om at jeg skulle fortsette lesingen hjemme etter at jeg hadde vært på butikken. As if. Det der tenker jeg hver gang jeg går fra lesesalen før klokka har rukket å bli seks i eksamenstida: «Ja, jeg går nå fordi jeg er sulten og trøtt og lei og kommer til å stryke og livet mitt er fælt akkurat nå, men bare jeg får luftet hodet litt på den tre minutter lange turen hjem, så klarer jeg sikkert å sitte tre timer til før jeg legger meg i kveld». Hver gang, hver gang klarer jeg å lure meg selv på denne måten, selv om jeg husker veldig godt at det jo slett ikke var det som skjedde forrige gangen jeg bestemte meg for å «gå tidlig». Og gangen før der igjen. Oooog gangen før der igjen.

 

Altså; bare så dere ikke skal tro jeg er helt sykt nerd (vel ...) - jeg pleier ikke å sitte til klokka seks på ettermiddagem til vanlig, altså. Snarere til kl fire. Halv fire ... Eh. Det er bare det at etter å ha gått årsstudium i psykologi med ambisjoner om å komme inn på «profesjon», så blir man vant til å være omgitt av mennesker som faktisk synes det er tidlig å gå hjem før klokka har rukket å bli halv åtte på kvelden. Jeg husker spesielt godt en kveld i eksamenstiden første semesteret mitt som vettskremt psykologistudent, hvor jeg bestemte meg for at nok var nok, klokka var halv sju og jeg hadde tross alt kommet halv ni. Da jeg reiste meg for å gå, kikket en medstudine opp fra bøkene sine og hvisket, nærmest i ærefrykt, «Tar du kvelden?». Det hun egentlig hadde lyst til å si var jo selvfølgelig «Går du hjem nå??!!! Vil du stryke (det vil si få noe annet enn A) på eksamen, eller ??!!», noe hun ikke kunne gjøre i og med at hun i matpausen to timer tidligere hadde lagt ut om hvor viktig det var å «leve litt også» i eksamenstida. Det vil si komme en halvtime senere i helgene og ta med seg en pose smågodt. Årsstudium? La meg bare si at jeg er glad det er over. Tillater meg dessuten å snikskryte litt og påpeke at jeg var en av dem som alltid gikk tidligst hjem i eksamenstida, men jeg fikk likevel best karakterer. Hallo, det må være lov til å si. Av og til.

 

Jeg er litt usikker på hva poenget mitt er med dette innlegget. Kanskje at man kjenner seg selv best, men likevel er fullstendig overbevist om at man denne gangen kommer til å gjøre som planlagt og ikke kjøpe akkurat litt for mye smågodt, droppe trening på vei hjem fordi man var så sulten, se enda episode til av *tilfeldig serie*, eller: ikke kommer til å utsette resten av lesingen til i morgen og heller sløve foran diverse blogger. Det der med at man bruker egne teknikker på seg selv som psykologstudent for å endre uønsket atferd? Tull. Mulig det kommer med årene, men jeg tviler sterkt.

 

Snart ferie, nå. Først skal jeg riktignok gjennom to eksamener fra helvete (hvor jeg faktisk er oppriktig bekymret for hvordan det kommer til å gå på den ene, men det snakker vi ikke om, lalalalala), så er det F.E.R.I.E. FERIE. Ferie.

 

Lykke til til alle dere andre som også sitter med hodet over bøker og notater (eventuelt ser på «relevante» foredrag på ted.com). Hold ut! Snart er vi ferdige!

 

Og til dere andre som allerede er ferdige: Slutt å sende meg snaps av håndkleet dere har lagt ut på plenen ved siden av strategisk plasserte bøker og solbriller som bare lyser «seeeee, jeg har ferie og det har ikke du, lol». Slutt å bombardere instagram med bilder av dere og venninnene deres som går tur i skogen eller spiser is eller soler dere eller gjør noe som helst sommerferierelatert. Det er bare dårlig gjort! Når det er sagt; 6. juni kl 12:00 kommer jeg til å joine dere. Men fram til da: pliiiiis hold de flotte bildene deres for dere selv. Vær så snill.  

Lover, Where Do You Live?

 

Denne sangen. Denne sangen. Den får meg til å ville dra ut på en eller annen strevsom ferd med et risikabelt og livsfarlig mål for øye. Den får meg til å ville løpe vidden helt alene, og stoppe på de fineste utsiktspunktene og bare se. Den får meg til å ville sitte på fakultetet dag og natt helt til jeg blir verdens beste i alt, helt til det ikke er mer å lære. Den får meg til å ville skrive et helt verk om modige ungdommer og vennene deres som finner ut at det meste går helt i orden til slutt. Den får meg nesten til å gråte. Den får meg ihvertfall til å rive meg løs fra pensum og se ut av vinduet et par minutter, mens jeg tenker på verdensrommet og hvaler som svømmer i havet. (Helt sant). Hør på den. 

I'll be waiting.


Inspirasjon/skrivelyst/jeg-vet-ikke-hva. Hvor er du? Kommer du tilbake? Jeg håper det. Det er bare det at nå er det over et år siden jeg har skrevet noe særlig annet enn tekster om nevrokognitive svekkelser hos schizofrenipasienter eller obligatoriske refleksjonsnotater. Jeg er redd for at om jeg ikke tar tak snart, så kommer den delen av meg som likte å skrive på små rare tekster om hvorfor jeg alltid var så sint som sekstenåring eller røykende vampyrer til å forsvinne helt. Og det ønsker jeg virkelig ikke. Altså, nå må dere ikke misforstå: jeg er veldig, veldig, veldig glad i å skrive tekster/lese tekster/tenke på tekster om psykologi. Psykologi er tross alt det aller mest spennende jeg vet om, og jeg er (igjen) utrolig heldig som får lov til å tilbringe fire og et halv år til ved UiB for å utdanne meg til psykolog. Ekstremt heldig, faktisk. Men likevel er jeg liksom ikke meg selv når jeg ikke går rundt og pusler med litt andre ting også. De andre tingene har som regel vært det jeg tenker på som "tekstene" mine, men i det siste er det liksom som om de ikke vil samarbeide med meg lenger. Ofte begynner det bra; jeg har en idé jeg har tenkt på et par dager og som jeg omsider skal prøve å få ned på papiret. Jeg begynner å skrive, og tenker at "hei, dette kan kanskje funke". Men så er det noe annet som skjer - jeg oppdager at jeg er for sent til et eller annet (en av ulempene ved å bo i sentrum, jeg kommer alltid for sent til alt fordi de stedene jeg tilbringer mest tid ligger så nærme at jeg alltid undervurderer hvor lang tid jeg bruker på å komme meg dit), eller blir sulten. Noen ringer. Jeg skal på trening. You name it. Jeg må ihvertfall avslutte fordi jeg skal et eller annet (eller bare fordi jeg vil se et par episoder av en eller annen serie), og når jeg senere har anledning til å fortsette å jobbe med teksten, så ... tør jeg liksom ikke. Jeg har begynt på nye flere ganger enn jeg orker å tenke på, men jeg fullfører dem så godt som aldri. 

 

Jeg tenker mye på at jeg skal bli ferdig med dem. Av og til har jeg slutten og alt klart for meg, og da burde det jo ikke være noen sak og sette seg ned og bare bli ferdig. Ofte blir jeg glad når jeg tenker på hvilke setninger jeg skal skrive eller hva slags bilder jeg vil ha fram. Jeg tenker at "i dag, etter at jeg har spist middag og trent og hva det nå er jeg skal, så skal jeg skrive". Jeg vet hva som skal skje, jeg vet hvordan den skal slutte. Jeg vet ofte til og med hvordan jeg skal prøve å få til den der usikkerheten norsklæreren min på ungdomsskolen sa jeg var så flink til å mane fram: hva var det egentlig som skjedde nå?". Dere skjønner. Men så, når jeg er ferdig med alt annet og egentlig bare kunne satt meg ned ved skrivebordet og puslet litt et par timer, så er det noe som skjer. Det er ikke bevisst. Tror jeg. Jeg får en følelse i magen som minner litt om den jeg pleide å få før konferansetimer på barneskolen. Jeg visste at det mest sannsynlig kom til å gå helt fint. Det eneste som antageligvis kom til å skje var at læreren sa, for n'te gang, at jeg var veldig flink til det meste, men nok kunne anstrenge meg litt mer med matematikken. Og det visste jeg jo at jeg kunne. Mamma og pappa vsste at jeg kunne. Vi ble enige om at jeg skulle prøve litt hardere (å lære gangetabellen en gang for alle kunne nok hjelpe en god del på veien), og gikk derfra uten de helt store forhåpningene om at ting kom til å bli annerledes. Med tanke på matematikken, altså. Det er jo mye annet som har blitt annerledes siden den gang. Det skjedde aldri noe uventet. Det endte alltid bra. Likevel. 

 


Noe som ligner på den følelsen er det som kommer luskende om jeg så mye som skuler bort på notatboka på skrivebordet. Den kommer aldri når jeg sitter og strever med å forstå hva tallene i korrelasjonstabeller eller andre analyser egentlig prøver å fortelle meg, og det er nokså frustrerende. På den andre siden ikke, for da hadde jeg nok gitt opp utdannelsen min for lenge siden. Jeg liker ikke tall. Dere skjønner kanskje hva jeg prøver å si, likevel? Jeg skulle ønske at bare litt av denne usikkerheten, for det er det det er, kunne ofre noe av energien sin på å gi meg små akademiske sammenbrudd med jevne mellomrom, heller enn å få meg til å tro at jeg ikke duger til noe annet enn å skrive oppgaver om sosial læringsteori eller langtidshukommelsen eller cannabisbruk blant schizofrene eller ... Eller. 

Nå skal jeg glede meg til i morgen, for da skal jeg på tacomiddag sammen med fine venner og planlegge neste helgs loppemarkedeventyr. Dessuten skal jeg bake boller! Er det noe jeg er flink med, så er det gjærbakst. Jeg lager store, luftige boller helt uten rosiner. Jeg liker ikke tall, jeg liker ikke rosiner. 

(En dag, dere. En dag)




De siste to (tre) ukene.

De siste ukene har vært preget av at jeg har vårt syk (influense in my <3), og at jeg har vært hjemme hos familien på en slags improvisert vinterferie. Derav har bloggen lidd ikke så rent lite den siste tiden. Det er vel strengt tatt ikke bare derfor: jeg har faktisk hatt en del å drive med som har spist opp den tiden jeg ellers ville brukt på blogging og andre skriblerier. Det håper jeg det blir en slutt på om ikke altfor lenge, for det å kunne lire av seg et par setninger i nye og ne og kanskje få dem ned på noe papir (eventuelt på en dataskjerm), det er noe jeg har holdt på med såpass lenge at jeg ikke kan slutte nå. Dessuten liker jeg det jo så godt! Det er bare noe rart med de tingene man liker å holde på med - selv om man liker å drive med dem skal det ikke så mange distraksjoner til før man nesten har glemt bort hvorfor det var så gøy, og da blir det jo enda lettere å bare la være å gjøre dem. Og det, det tror jeg ikke er spesielt bra. Sa psykologstudenten. Noe annet jeg ikke tror er spesielt bra er å bare skulle se én episode til av sett-inn-passende-navn-her, men så blir man sugd inn i det og plutselig har hele søndagen gått bort til å følge med på psykopatiske massemordere eller grine av Being Human. Forbannet være netflix og den der funksjonen som bare tilfeldigvis begynner å spille av en ny episode rett etter at den forrige er ferdig. Så, det. Det har jeg altså gjort i dag. Innimellom renskriving av forelesningsnotater og blading i pensumbøker. Jeg later som jeg gjør en hederlig innsats for å komme tilbake på sporet igjen etter fraværet mitt. Innimellom pausene ser jeg altså serier. Heldigvis er det søndag.

Det er forresten ikke det eneste jeg har holdt på med denne helga, altså! Tro meg. På fredag hang jeg sammen med kule venninner og spiste kanelboller. Og strikket. (Jeg spiste tre boller). På lørdag var jeg på klassefest hvor jeg ble sittende i en sofa nesten hele kvelden og snakke om Anna Karenina og le av han som hadde hull i sokkene sine. Heldigvis er ikke jeg den eneste som ler av sånt. Dessuten snakket vi mye om hvor utrolig heldige vi er som får lov til å studere det vi gjør (jeg vet at jeg maser om det hele tiden, men ... seriøst! Dere aner ikke), og peppe mot hjernedisseksjon om en måned. Oh, yes. Vi skal dissekere en hjerne. Skrives det med to s'er, forresten? Meh. En hjerne! Det er stort. 

Nå tror jeg nesten at jeg bør avslutte, hvis ikke blir jeg sittende her i kveld. Men det var deilig å skrive litt igjen, selv om det bare ble et par avsnitt om at jeg av og til er helt grenseløst lat og at jeg liker å gjøre ting. Og at jeg har gode venner. Kanskje ble det ikke så verst likevel?

 



Ja, nå kan dere lure. (Jeg var på bartedansefest på Samfunnet Bislett forrige helg med bestevennene). Dagen etter fant jeg dette bildet på telefonen min. Enough said. 

 

Det er sånn irriterende kaldt ute.

Dere vet hva jeg mener, sant? Det er kaldt på den måten at det ikke engang hjelper å gå med strikkejakke under ullkåpa, selv om man har det altfor store skjerfet (døpt "teppet" av kullkameratene) drapert flere ganger rundt overkroppen, lue på hodet og saueskinnsvotter på hendene. Kulda bare legger seg som et skall på utsiden av alle klærne. Det er som om du kjenner at den gnager på alt stoffet og vil inn, inn til alt det varme som koser seg der under overflaten. Den skulle bare visst at synet bedrar. På tross av alle klærne og en såvidt synlig nesetipp er det lite på akkurat denne kroppen som kan sies å være varmt. Heldigvis tar det bare to og et halv minutt å gå til fakultetet. Heldigvis venter det en kaffekopp der inne, bare man er så rask at man rekker å ta seg en snartur ned i kjelleren for å fylle termokoppen med varmtvann før forelesningen begynner. Det er mandag. Det er så mandag som det går an å bli. Brødskuffen er tom (selvfølgelig var den det), og nødknekkebrødene i tørrvareskapet har begynt å mugne. Ingen frokost. Ingen kaffe før forelesning. Ingen lunsj. Heldigvis ble det bedre. 

2013.

Hei, jeg er tilbake i Bergen og har ikke blogga siden husker ikke. Det har skjedd altfor mye siden sist til at jeg kan rekke/gidde/orke å skrive om alt sammen, så derfor stjeler jeg heller en liste fra Kristina (av en eller annen grunn vil ikke bloglovin la meg linke, men for ordens skyld er adressen til bloggen hennes som følger: imaginarypixies.com. Sånn). En liste over ting som skjedde i 2013, kort og greit. 

2013:

Gjorde du noe i 2013 som du aldri har gjort før?

Åh, masse! Blant annet fikk jeg meg jobb i barnehage (og ble overrasket over hvor godt jeg faktisk likte det), noe som medførte at jeg måtte ta morgenbussen sammen med alle de andre pendlerme ut fra Bergen sentrum nesten hver dag. Var på hils med et par stykker, til og med. En annen konsekvens av akkurat denne jobben var også at jeg ble nødt til å stå opp kl 05.00 (!!!! Jeg er riktignok et slags A-menneske, men likevel) med jevne mellomrom, noe jeg ihvertfall aldri har gjort før. Jeg var med på å arrangere fest på Kvarteret, og var en av de aller siste som dro hjem (vanligvis kan jeg klare å holde ut til to - halv tre, og da synes jeg at det er fryktelig seint. Igjen: A-menneske). Jeg besøkte Tromsø for aller første gang sammen med verdens beste studentkor Blandede Akadmikere, og sang og herjet så mye at jeg faktisk mistet stemmen på ordentlig. Måtte dra hjem tidlig første arbeidsdag uka etter fordi jeg ikke klarte å rope så barna hørte meg fra andre siden av lekeplassen. Heldigvis bare lo sjefen av meg. Jeg tilbrakte kvelden 17. mai med å lage sushi sammen med fine korvenninner og drikke gin & tonic. Et par uker senere var jeg med på å begrave en død katt. Så kom sommeren, og jeg dro på venninnetur til Hellas sammen med to flotte jenter, og brukte altfor mye penger på sølvsmykker og iskaffe. Litt senere var jeg på DDE-konsert (....). Så dro jeg og bestevenninne nr. 1 inn til Oslo for å være med på et vorspiel i Frognerparken hvor vi bare kjente en av de andre som var der. Det skulle senere vise seg å bli en av de beste kveldene og nettene på lenge: Det var sommervarmt hele tiden, og vi spilte kubb sammen med en gjeng partysvensker. Vi vant. Senere var det meningen vi skulle "ut" (føler meg så utrolig teit når jeg leser/skriver at jeg skal "ut", men i mangel av et bedre ord osv), men endte opp hjemme hos ei venninne av hun ene vi kjente hvor vi sant singstar og lå på ryggen ute i bakgården. Et par uker senere fikk jeg vite at jeg hadde kommet inn på profesjonsstudiet i Psykologi ved UiB. Var kvalmt glad i en uke, så ble jeg spent. Gikk på fjelltur sammen med pappa og lillesøster, og oppdaget at jeg faktisk har et snev av høydeskrekk. I august var det studiestart, og min tredje fadderuke viste seg å bli den eneste hvor jeg ikke gikk rundt omkring og var konstant pinlig berørt. Jeg dro med nye venner til Verftet for å bade (det var iskaldt). Gikk Vidden med en gjeng fra koret (det var nydelig vær), og sang "Ave Maria" bak en stor varde. Skremte følgelig vettet av to tyskere som trodde de hadde vandret rett inn i en utendørs gudstjeneste. Besøkte Grønneviksøren. Deltok på valgvake hvor alle måtte gå med pins for å vise hva vi hadde stemt, men det var god stemning likevel. Vi spiste bløtkake. Var på utrolig mange hyggelige søndagsmiddager hvor jeg spiste megafantastisk vegetarmat. Bestemte meg for å slutte å kjøpe de billige kyllingfiletene hos Rema 1000 da jeg fikk vite hvor grusomt de stakkars kyllingene faktisk blir behandlet før de bli slaktet. Var på naturhistorisk museum sammen med lillesøster. Ble sluppet 30 meter (fritt fall!) ned i havet i en sånn evakueringsbåt alle oljeplattformmenneskene må sitte i dersom noe skulle skje der ute i havet) sammen med verdens beste kull 90 (<3). Tok utrolig mange kule bilder den dagen, både før og etter fallet. Før: livredd/spent/ norsk ungsom. Etter: Euforisk/kanvigjøredetengangtil norsk ungdom. Dro på spontan lørdagsbrunsj med Caroline. Lærte å hekle. Begynte på et lappeteppe som sikkert kommer til å være ferdig samme år som jeg blir ferdig utdannet psykolog. Var på rekordmange fester (og spiste opptil flere ganger spist fiskekaker som nattmat. Heldigvis ikke alene). Dro på juleball sammen med verdens beste kull 90 (<3), hvor jeg hadde på meg et par rekordhøye hæler. Malte egne julekort. Tok eksamen i utviklingspsykologi. Bestod statistikkurset mitt. Skrev en hjemmeeksamen i psykopatologi og psykologisk behandling. Pjuh! 

 Hvilke land besøkte du?

Hellas. Bare Hellas! Hellas <3

Hva var din største fremgang i 2013)

Hm, vanskelig. Kanskje at jeg ble flinkere til å si ja til ting, uten å tenke meg så mye om først. Ja, også selvfølgelig at jeg kom inn på drømmestudiet! Dessuten: At jeg innså at jeg faktisk ikke er så innmari sjenert, heller mer introvert. (Les boka til Susan Cain. Bare gjør det).

Det beste kjøpet?

Eeeh. Snekkerbuksa. 

Gjorde noe det oppriktig glad?

MASSE. Altfor masse til at jeg får plass til det her. Har vært mye glad i 2013.

Var det noe som gjorde deg trist?

Ja. Det får holde.

Hvilke sanger vil alltid minne deg om 2013?

"My Songs Know What You Did In The Dark"

"Chocolate"

"Elevate"

"For Now I Am Winter"

"Mannen i Ausa"

Ja. Det har vært et fint år. 

Det står en kake i ovnen.

I morgen har jeg eksamen. I utviklingspsykologi. Og som alltid kvelden før ... eh, dagen, så sitter jeg på en stol ved skrivebordet mitt og ser på permen min med notater i. Fikler litt med noen ark og prøver å huske hvem det var som snakket om prototypiske kjærlighetsbånd. Jeg husker ingen ting. Niks og null. Nada! Det vil si: jeg husker noe. Jeg huser at jeg alltid har det sånn dagen før eksamen, og at jeg alltid er overbevist om at jeg kommer til å stryke. Oppdaterer statusen min på facebook med en liksom morsom "I couldn't care less"-status om at jeg "ikke har gjort noe som helst i dag, bare hatt kollokvie i seks timer og nå baker jeg kake, hahaha, bare se så avslappet og kult jeg tar det faktum at jeg har en eksamen i morgen som er det eneste som skiller mer fra juleferien, liksom". Mens jeg egentlig sitter og kjenner på et intenst behov for å poste en sint melding på kullgruppa vår om at kan dere ikke plis slutte å instagramme bilder av halvtomme kaffekopper og ryddige notater?! Når jeg ikke klarer å lese noe mer kvelden før skal jammen ikke klare det heller! Bak en kake! Drikk te og se på dagsrevyen mutters alene mens du later som det er faglig relevant! Gi opp hele greia og ring hjem for å forklare at denne gangen stryker du nok helt sikkert! Bare ikke vær så flinke! 

(Kaken i ovnen er forresten til eksamensfesten i morgen.)

Åh. Dere skulle sett meg nå, dere. Jeg sitter faktisk på en stol mitt på gulvet inne på rommet mitt og skuler bort på notatene mine. Vil aller helst pakke dem bort, men så lenge de ligger der, pent oppslått på temaet eksekutive funksjoner i voksen alder ,kan jeg ihvertfall late som jeg gjør noe. Aller helst vil jeg se et par episoder Modern Family og spise kokesjokolade, men aldri i verden at jeg har samvittighet til det! Så derfor sitter jeg altså her og vansmekter for meg selv. Egentlig skulle jeg ønske at jeg bare kunne bestemme meg for at det er OK at jeg ikke leser noe mer i kveld, og så forsone meg med det. Det er jo det jeg pleier å si til andre at de skal gjøre dagen før: Slapp av, ikke les mer, du får ikke mer inn nå ... også videre. Når jeg en gang er ferdig utdannet psykolog er det kanskje en idé å begynne å følge rådene jeg gir til andre. Samtidig kjenner jeg vel meg selv såpass godt nå at jeg vet at det kommer jeg ikke til å gjøre. Jeg kommer alltid til å føle at jeg har gjort minst av alle og derfor kommer til å gå grundig på trynet. Jeg kommer alltid til å være overbevist om at dette kommer til å gå rett vest. 

Jeg er selvfølgelig fullstendig klar over at dette irriterer en god del av vennene mine, og jeg forstår egentlig veldig godt hvorfor. Sånn som jeg prater om hvor lite jeg har gjort og hvor dårlig det kommer til å gå er det veldig lett å få inntrykk av at jeg fisker etter trøst og anerkjennelse. Liksom sånn "Neeeeida, dette går så bra så. Du er så flink, så!". Bekreftelse, kanskje? Uæh. Men, hallo! Det er ikke sånn! Jeg vet at jeg er nokså oppegående og på ingen måte dum, men jeg er allikevel alltid helt sikker på at, vel ... En gang må jo være den første. Det kan ikke gå bra hver eneste gang. Yikes. 

Nei, vet dere hva? Nå skal jeg prøve noe nytt. Jeg skal legge bort alt av pensum og lage meg litt te. Eller kakao! Ja, kakao. Så skal jeg lese litt i the Great Gatsby eller kanskje pakke inn litt julepresanger. Ja! Det skal jeg gjøre! 

Eller ikke. 

Hvem er dere?

Egentlig så logget jeg bare inn på blogg.no akkurat nå for å prokrastinere litt (den gode gamle studentsporten, dere vet. Akkurat nå er det faktisk meninge jeg skal skrive ferdig et avsnitt i emneoppgaven vår om psykopatiske trekk hos barn og unge, men ... neida!), og var ikke forberedt på det svimlende antallet av nye følgere på bloglovin' jeg plutselig skal ha fått?! 

...

Haha. Svimlende antall? Eh, nei. Eller, jo, på en måte. Jeg hadde nemlig ... tre. Og når jeg har plutselig seks! Det er snakk om en fordobling, dere! (Jeg er ikke toppblogger, okei? Tar det jeg kan få, også videre). Så, derfor lurte jeg på: Hvem er dere? Er dere egentlig bare mamma som har laget seg seks forskjellige e-postadresser og "subscriber" i seks forskjellige navn, eller er dere faktisk seks forskjellige personer? Det håper jeg virkelig (ikke ta det personlig, mamma)! Hvor kult hadde ikke det vært? Seks stykker som faktisk leser det jeg skriver her inne! Som IKKE er mamma! Utrolig. Dersom jeg gir inntrykk av å være ekstremt sarkastisk akkurat nå, så er jeg ikke det, altså. Ble ordentlig glad, jeg! <3 Så, før jeg stikker tilbake til oppgaven min (som egentlig er meget spennende), så vil jeg bare stille dere et lite spørsmål: Hvem er dere? Hvordan fant dere veien inn hit? Av ren nysgjerrighet, selvsagt!

Takk for meg! 

Onsdagstakknemlighet.

Hei, dere. Jeg ville bare si at jeg er utrolig takknmelig for at jeg har blitt kjent med så mange flotte mennesker iløpet av så kort tid. Det, og at jeg nå endelig ser ut til å ha blitt den avslappa studenten jeg alltid har ønsket å være. Det er nesten sånn at jeg er litt for avslappet for tiden, spesielt med tanke på at det kun er litt over fem uker til eksamen ... Nuvel. Jeg er nå takknemlig, uansett, jeg!

(Ingen bilder denne gangen. Orker ikke krangle med blogg.no akkurat i kveld.)

Jeg er her enda.

Hei, dere. Joda. Jeg finnes! Jeg er i aller høyeste grad i live, og stort sett meget fornøyd med det meste som skjer. Det er bare det at jeg har helt vilt mye å gjøre for tiden, og det er ikke bare bloggingen som får lide under arbeidspress, altså. Det blir ikke mye annen lesing enn det som står på pensumlistene (skjønt, jeg kunne nok vært flinkere der også, føler jeg. Har rett og slett blitt litt lat, noe jeg utvilsom kommer til å angre bittert på når eksamenstiden setter inn for fullt), heller ikke like mye trening som jeg skulle ønske. Innimellom emneoppgaveskriving, transkribering av intervjuer, pensumlesing, (slarving i kantina), forberedelser til kursprøve i psykopatologi (psykopatologi, dere <3), OG alt det andre jeg gjerne vil få med meg, så ... blir det plutselig ikke så mye tid igjen til alt annet. Da hjelper det ikke akkurat at jeg gikk og fikk meg en ny jobb i tillegg, bare sånn for å få enda mer å gjøre, liksom. Heldigvis er den kun "ny" på den måten at det er snakk om en ny butikk innen samme kjede. Har derfor heldigvis ingen brosjyrer om dunputer og vasking av disse som jeg også skal pløye igjennom, i tillegg til alt annet som skal leses. Etter snart tre år i samme kjede begynner jeg da heldigvis å kunne et og annet om de varene jeg selger! 

Sånn. Ja. Det var denne lesesperren jeg snakket om forrige gang. Hvordan går det med den, tro? For å være helt ærlig så ... er jeg ikke sikker. Jeg har kommet til at det antageligvis er noe som kommer til å gå over sånn rett etter eksamen, og orker ikke ha dårlig samvittighet for at det blir mindre skjønnlitterær lesing enn før. Det er vel faktisk heller ikke meningen at man skal ha dårlig samvitighet rundt noe man egentlig elsker å gjøre? Nei. Det tror jeg virkelig ikke. Jeg får bare vente å se. Jeg har faktisk fått lest et par bøker jeg har hatt på "to read"-lista på på goodreads i lengre tid nå, og kost meg veldig med dem. Blant annet leste jeg "Neverwhere" av Neil Gaiman, og likte den utrolig godt! Flere ganger underveis opplevde jeg blaff av den gode, varme "lost i boka følelsen" dere vet. Den jeg har savnet i lengre tid, nå. Tror muligens det er fordi den minnet meg veldig om den typen bøker jeg elsket å lese på barneskolen, da jeg virkelig fikk befestet min posisjon som lesehest. Det var godt å oppleve. For tiden leser jeg "Det stumme rommet" av Herbjørg Wassmo, og må si at jeg opplever den som "LOVENDE" med store bokstaver. Har oppfølgeren liggende i bokylla. 

Ellers får jeg tid til mye sosialt også, faktisk. Mer enn tidligere, til tross for at jeg klager over å ha altfor mye å gjøre. Hvor er logikken i det, dere? Når jeg kjenner at den store uroen rører på seg nede i magen, ringer jeg hjem og forteller mamma om ektepar som tuller med hverandre i butikken. Jeg skyper med lillesøster som alltid får meg til å le så høyt at hun hver gang får bevitne den strålende utsikten inn til visdomstennene mine. Jeg facetimer med pappa som klager over at mamma smeller sånn med skuffene på kjøkkenet at han ikke hører hva jeg sier. Jeg konfererer med bestevennene mine der hjemme på østlandet som forteller meg alt som foregår med alle de samme gamle, og planlegger konserter og alt sånt som er gøy en gang på nyåret. Vi skal, av alle ting, se Justin Timberlake i Oslo i mai. Jeg planlegger å tilbringe en hel dag med å male og tegne sammen med Caroline, men så ender det hele med at vi soser rundt i byen (les: ser på alt vi ikke har råd til inne på Kløverhuset), og spontanbrunsjer et sted hvor de har gratis påfyll av kaffe. Caroline er forresten et like stort matvrak som det jeg er, og kan tilbringe hele samtaler med å snakke om, vel ... mat. Hva vi liker. Hva vi ikke liker. 

Der, ja. En liten oppsummering av den siste tiden. Nå skal jeg lese (ikke pensum, det utsetter jeg enda litt til), utsette å skrive på min del av emneoppgaven til i kveld, og se på sikkert tre episoder av Orange Is The New Black, som er altfor fascinerende. Vi snakkes. 

(PS: Tusen takk for alle bokanbefalingene jeg fikk forrige gang! Noe av det har jeg allerede lest, noe skal jeg definitivt sjekke ut seinere.)

Opplys meg!

Hei, folkens. Her om dagen, mens jeg egentlig skulle bli ferdig med den siste statistikkoppgven fra helvete (er ferdig nå, skal slutte å mase om dem! Lover!), satt jeg en god stund og tenkte på at nå er det jammen lenge siden jeg har lest en bok jeg likte skikkelig, skikkelignskikkelig godt. Altfor lenge siden! Da jeg var liten /mindre/yngre, kall det hva du vil, likte jeg så godt som alt jeg leste. Jeg mener å huske at hver eneste bok jeg begynte på nærmest hensatte meg i trance, og jeg kunne lese og lese i timevis, samtidig som den gode "åååh, nå koser jeg meg, dette er så ufattelig spennende og morsomt og interessant at jeg vet ikke hva"-følelsen nærmest rant rundt omkring i kroppen min sammen med alt det røde blodet. De aller beste gavene jeg fikk var bøker, om det så var til bursdag eller jul. Da barneskolen iverksatte en lesekampanje for å fremme leselyst (LOL, som om jeg skulle trenge noe sånt), og vi skulle registrere hvor mange sider vi leste for å få diplom, ble jeg stadig vekk beskyldt for fusk av klassekameratene mine - det var ikke mulig at noen kunne lese så mye på så kort tid. Vel ...! 

Jeg ble aldri rastløs eller begynte å kjede meg, og der og da var det absolutt ingenting jeg heller ville gjøre enn å lese ferdig akkurat den boka jeg satt med for øyeblikket. Til tider gjorde jeg nesten ikke annet enn å lese, og det gikk faktisk så langt at da jeg ymtet frampå til mamma og pappa om at jeg kunne tenke meg å begynne å spille fotball, svarte de med å bli så entusiastiske og begeistrede på mine vegne at jeg er ganske sikker på at de muligens begynte å bli litt bekymret for at jeg rett og slett leste for mye. Det fantes andre ting man kunne være opptatt av, liksom. Når jeg tenker over det, hadde jeg vel bare godt av å utvide horisonten litt, men som datter av to lesehester er det vel ikke vanskelig for selv den mest uskolerte spirrevipp å skjønne at dette var noe arvelig betinget. Nuvel. Det jeg ville fram til var uansett at jeg savner den følelsen. Å kunne bli fullstendig bergtatt av en bok, å rett og slett lengte etter å komme meg hjem om ettermiddagene, sånn at jeg kan fortsette der jeg slapp. Midt oppi alt det spennende og morsomme og interessante. 

Nå er det ikke sånn at jeg ikke lenger liker å lese - heldigvis ikke! Jeg har lånekort på biblioteket og kjøper så mange bruktbøker jeg kan få tak i (kjøper av prinsipp ikke altfor mange nye bøker - regnskogen, vet dere). Det er bare det at jeg har kjent på mangelen av virkelig fascinasjon fra min side med tanke på det å lese noe altfor lenge nå, synes jeg. Og det er ikke gøy. Det er ikke sånn jeg er vant til å ha det! Hjelp! Lesetørke, her! Jeg vil ikke bare lese pensum, selv om psykologi er typ noe av det aller kuleste jeg vet om. Jeg vil lese andre ting, også! Dessuten nekter jeg å liksom måtte akseptere det fakum at den følelsen jeg leter etter kun er reservert for barn, for det tror jeg rett og slett ikke noe på. Riktignok skal barndommen være en spesiell og magisk tid, men noe av denne magien må det da kunne være mulig å beholde i "voksen" alder, også. Hallo! Trenger tips, her! 

Så: Hva leste du sist? Hva er din absolutte favorittbok? Kan du anbefale noe for en som gjerne vil, men ikke helt klarer å digge Murakami? Som har lest nesten alt av John Irving, men også fortører russisk fantasy med liv og lyst? Har du opplevd en lesetørke før? Må jeg vente til etter fullendt profesjonsstudie før jeg finner tilbake til den gamle leselysten min?! I hope not. Fem år blir altfor lenge å vente. 

Siste:


Har skypet med lillesøster og pusekatt (førstnevnte kommer forresten på besøk i morgen!) i to og en halv time istedenfor å gå på trening.


Det var en dobbel regnbue over Bergens himmel i går, MYE finere enn det man ser her.

Dessuten har jeg:

- Vært observatør i barnehage i egenskap av å være psykologstudent,

- Tilbrakt altfor mange dager i kantina på psykfak uten å gjøre noe som helst produktivt, men du så koselig det er!

- Begynt å glede meg til jul. Jepp.

- Vært i godt humør osv. 

Så, det!

Dette med tid.

Når skal jeg egentlig forstå, faktisk forstå at jeg er håpløs på å beregne tid? Jeg skulle gå fjort helt utrolig masse i dag, jeg. Det var liksom ikke grenser! For det første skulle jeg bli ferdig med disse helvetes statistikkoppgavene jeg vet at alle i omgangskretsen min nå er sykt lei av å høre om (men de er jo så vanskeligeeee). SÅ skulle jeg begynne på gruppeprosjektet vårt i statistikk (har jeg nevnt at vi har masse statistikk dette semesteret? Ikke?! Vel, vi har masssseeee statistikk.), hvorpå jeg liksom skulle begynne å jobbe med læringsmålene knyttet til utviklingspsykologi og språkutvikling. Vel. VEL. La meg bare si at jeg ikke kom halvveis igjennom det jeg skulle gjøre engang, delvis fordi vi nok brukte litt for mye tid på tullprat (men, hallo, som student er man faktisk forpliktet til å bruke en del tid på dette, for å veie opp for alt det utrolig seriøse greiene vi ellers skal lære om), og fordi jeg, sånn cirka etter lunsj, datt fullstendig ut og ikke lenger skjønte hva noen av de andre snakket om. Jeee. Det ble så ille at jeg måtte trekke meg tilbake til biblioteket under påskuddet av å skulle renskrive notatene mine for å bekjempe impulsen om å gå hjem og legge meg under dyna. Neida. Joda. Litt. 

Jaja, nok om det! Vi har ihvertfall fått til noe i dag da, jeg og Caroline klarte faktisk å finne formelen for å regne ut F-verdien i ANOVA-testen vi har gjort! Skjønner du, eller? Vi klarte noe. Trengte bare litt hjelp fra et par andre. Caroline ble faktisk så glad da hun skjønte at hun hadde funnet riktig formel, at hun skrev den opp i boka mi med et lite hjerte ved siden av: 

Hurra! Neida, dagen har ikke vært fullstendig bortkastet, jeg har faktisk blitt litt klokere. Men kommer jeg til å sitte med dette i kveld også, som jeg egentlig hadde planlagt? Høyst sannsynlig ikke. Det ender nok med at jeg utsetter det hele til i morgen, og begynner å lese i en eller annen bok eller se på en serie, isteden. Kanskje maler jeg litt, hvem vet?

Ehe. Prekast! 

Nok en gang <3

Jeg vet at jeg sikkert skriver minst tre - fire innlegg om dette hvert eneste år, men fy søren som jeg elsker høsten. Og vinteren. Til tross for at semesteret fra august til desember er betraktelig korteret enn vårsemesteret er det nok dette som er min absolutte yndlingstid. Altså, jeg er veldig glad i vår og sommer også, det er ikke det. Det er bare noe spesielt med høsten som gjør at jeg formelig kroer tærne av lykke når jeg tenker på den. Det er den skarpe, røykaktige lukta som fyller lufta og får meg til å tenke på varm drikke og hjemmeheklede skjerf. Det er vissheten om at det er helt greit å tilbringe kvelden inne foran en eller annen TV-serie (jeg har fått en seriøst hang up på Six Feet Under, dere. Elsker det!) eller med nesa begravd i en bok du har hatt en tanke om å lese i evigheter, men har blitt nødt til å utsette på grunn av det altfor fine været der ute som lokker med bading og andre good times. Det er morsomme lørdager som tilbringes på hjemmefester hvor alle har det så morsomt at vi til slutt må varme pølser på kjøkkenet fordi vi ikke har spist på flere timer, og ingen føler for å gå hjem riktig enda. Det er fine søndager som tilbringes sammen med fine nye, men allerede gode, venner på middagsbesøk hos noen som har alt utstyret som faktisk trengs for å lage hjemmelaget pesto (trodde aldri jeg skulle komme til det punktet at jeg ønsker meg food processor, men det gjør jeg altså nå). Eller kanskje vi sitter på kafé og slarver om alt sånt som føles viktig og skremmende og utrolig spennende på en gang. Det er å kunne begynne å glede seg til jul uten å bli sett på som en crazy person. Det er å kjøpe telys på tilbud på nille, og vite at pakken med 100 stykker kommer til å forsvinne iløpet av de neste tre ukene. Det er å bli glad for invitasjoner fra folk man akkurat har blitt kjent med, men vurdere å avlyse fordi de nye vannfargene (jeg har ikke malt på årevis, men i går dro jeg med meg Ina og Caroline rundt hele Bergen sentrum for å finne billig maling. Nå, dere! Jeg sa jeg skulle begynne igjen!) lokker og ler borte fra skrivebordet. Det er å planlegge å kapre en av lesesalene nede i kjelleren på psykologisk fakultet sammen med resten av Kull 90 i ukene før eksamen - henge opp dumme skilt på døra med dustete morsomheter man umulig kan forstå dersom man ikke kjenner oss, og vurdere å arrangere overnatting i kantina for å rekke å lese så mye som mulig på de få dagene vi har til rådighet. Det er å glede seg til å få høstbesøk av lillesøster, å planlegge hvor vi skal spise søndagsbrunsj og vite at hun nå kommer til å være 18 år. 18 år, dere. 

Høsten <3. 

 

Alt!

Det er så mye jeg vil. Jeg vil alt! Jeg vil kunne alt og se alt og vite alt og prøve alt og være alt. Hva stopper meg, spør du? Vel. Oftere enn jeg liker å innrømme, så er det faktisk det at jeg ikke gidder. Jeg orker ikke. Det er vanskelig. Jeg skal gjøre det senere. Prøve en dag jeg ikke er så trøtt. Også forsvinner tiden, og jeg har plutselig eksamen hengende over meg. Da er det aldri måte på hvor mye jeg lover meg selv å verdsette og bruke tiden min igjen, så snart jeg ikke lenger trenger å sitte med mygletryne over altfor tjukke bøker og uleselige notater. Jeg skal begynne å prøve igjen. Det var en periode før sommerferien jeg faktisk var ganske flink, men så bare ... skle det ut. Ikke spør hvorfor, for jeg kan ikke svare. Kanskje var det det at jeg ble lei, kanskje var det det at jeg oppdaget netflix og hbonordic. Helst vil jeg at det skal være det første ...

Uansett. Jeg skal bli flinkere. Jeg skal begynne å gjøre de tingene jeg får lyst til og ta tak i de innfallene jeg får midt under en forelesning eller i en lunsjsamtale som egentlig handlet om noe helt annet. Men ikke i dag. I dag er det fredag, og jeg skal bare slappe av med Six Feet Under (en serie jeg forøvrig nettopp har oppdaget - hadet bra, effektivitet og god samvittighet!) og smågodt. Kanskje chatter jeg litt med Elisabeth, kanskje skriver jeg litt. Kanskje gleder jeg meg litt til å lage vafler i morgen sammen med gode kullkamerater, kanskje gleder jeg meg litt til loppemarked og vegetarmiddag på søndag. Kanskje begynner jeg så smått å glede meg til jul? Kanskje legger jeg meg tidlig. 

I morgen skal jeg begynne å prøve, igjen. 

Maleskrin.

Det er endelig helg, og jeg kjenner på at rutinene begynner å feste seg og at jeg har lyst til å finne noe nytt å drive på med. 

Altså,

det er ikke sånn at jeg er misfornøyd med tilværelsen (på ingen måte, er vel mer fornøyd enn på lenge!), det er bare det at etter å ha sunget, lest, jobbet, festet studert og skrevet (av og til, ja, men jeg har gjort det!) ganske jevnt og trutt de siste to årene, så har jeg lyst til å ... begynne med noe mer? 

Derfor ønsker jeg meg et maleskrin. Jeg vil begynne å male. Faktisk! Det slo meg at det var akkurat det jeg hadde lyst til å begynne med da jeg ruslet rundt uten mål og mening inne hos Søstrene Grene, og så at de faktisk hadde maleskrin. Store flotte med knallsterke farger og pensel i et etui. Jeg vil begynne å male! Om en bare tullemaling, sånn som vi gjorde på SFO da vi var små (og fikk kjeft for fordi vi etterhvert gikk over til å male på veggene. Tror det var min idé), så er det ihvertfall det jeg har lyst til å prøve meg på i høst. Skal selvfølgelig holde på med alt det andre jeg har å drive på med også, såeh korsangen og lesingen og skrivingen (...) og alt det der blir ikke kvitt meg helt enda. Heldigvis! 

Ellers, da? Hva skjer, liksom? Ikke så mye, egentlig. I dag har jeg kommet meg gjennom tre tekster om kritisk psykologi og utviklingspsykologi, forsøkt å pusle sammen en modell av hjernen sammen med Caroline (gøygøygøy! <3), motstått fristelsen til å kjøpe grøt i kantina på fakultetet, stemt (også gøygøygøy <3) og lagt planer for helgen. Tror den blir fin!

 

Caroline er dypt konsentrert. 

God helg, folkens! 

Fezzt.

Hei, og god lørdag! Som seg hør og bør var jeg på fest i går, og det var like gøy som det pleier å være. Et tegn på at man har hatt det gøy er jo at man ikke får tatt noe særlig med bilder, noe som stemmer godt i mitt tilfelle. Det eneste jeg tok var dette, som jeg fant ut at jeg skulle legge ut på instagram ca en time før det var på tide å rusle hjemover:

Jaja. Ser da blid ut, om ikke annet. Ehe. Oh, well. I kveld skal jeg på en helt annen type fest (youtubefest, tenke seg til), men før det skal jeg poste en bursdagsgave og gå Fløyen. Tenkte jeg. Dessuten kommer jeg nok til å bruke en del tid på å være misunnelig på den ene romkameraten min som har pusset opp rommet sitt (det har blitt fint), og den andre som i denne stund er på IKEA for å kjøpe nye ... ting. Jeg vil også pusse opp, dere! Dessverre koster det penger, og det ... Vel, det er ikke akkurat mangelvare for tiden (jeg har penger altså, mamma), men jeg vil nødig ta av sparekontoen for å kunne kjøpe ny maling. Jeg er gjerrig, okei? Trøster meg med at jeg skal på loppemarked i morgen, kanskje finner jeg noe fint der. 

Tjohei! 

Så var den her igjen.

Hverdagen, dere. Den sniker seg frem og omfavner meg før jeg får summet meg, og plutselig sitter jeg der med obligatoriske dataøvelser og gruppeprosjekter og emneoppgaver til langt over halsen. Jeg skal ikke nekte for at midt oppi all gleden ved å endelig komme igang og spenningen rundt det å bli kjent med kullkameratene mine, har jeg hatt flere anledninger til å pleie en real bakoversveis. Ta for eksempel bare det fakum at jeg skal ha statistikk. Jeg, som slet meg gjennom p-matte (populært kalt "dustematte") på videregående skal altså nå måtte kunne en masse formler og forklare hvordan man regner ut for eksempel varians og standardavvik ved å gjøre ... sånn her: 

Første gangen jeg åpnet statistikkboka måtte jeg sette meg ned på nærmeste stol og puste dypt ti ganger.

Neida. Joda. Neida. Nesten. 

Nå ringer lillesøster og forstyrrer meg i regningen, og det går helt greit. Blargh. 

 

Vidden.

I går gikk jeg vidden (for dere som ikke øyeblikkelig skjønner hva det innebærer vil det altså si å gå fra Ulrikken til Fløyen, to av Bergens mest kjente topper) for første gang. Turen skal ta mellom 4 - 5 timer (seks og en halv dersom man stopper flere ganger for å spise litt sjokolade, fylle på vann, skravle, lure på hvor folk har blitt av eller synge litt), og anbefales på det varmeste! Det var flott og fint og spektakulært, ikke bare fordi utsikten flere steder var utrolig flott, men også fordi selskapet på turen var bra. Meget fin lørdagsaktivitet, meget flotte folk. 

Hallo, liksom! <3


I kveld har jeg latt meg overtale til å dra på kino og se en eller annen obskur skrekkfilm. Altså, jeg er egentlig veldig glad i skrekkfilmer, men foretrekker å se dem hjemme hos meg selv hvor jeg kan pause når som helst dersom det blir for skummelt. Dette kan med andre ord bli meget interessant. Ehehe. 

Ha en fin søndag! 

 

 

Suppe.

Jeg lagde suppe til middag i dag, brokkoli--, og potetsuppe med strimlet svinekjøtt. Det var godt. Ellers har jeg vært på forelesning om fagetikk, strevd meg igjennom en tekst jeg ikke egentlig skjønte så mye av fordi den var skrevet unødvendig komplisert, samt sittet i kantina og drukket te sammen med klassekamerater. En fin dag. Fin stemning. Godt humør. Håper de fleste dagene blir som denne, for til tross at jeg har vært på nippet til å få panikk fordi jeg er fullstendig klar over at jeg ikke kommer til å komme meg igjennom alt som er anbefalt pensum før eksamen, så har jeg vært i godt humør. Smilt. Pratet. Ledd. Dessuten: Innsett at alle har det på samme måte. Alle er redde for å ikke klare det, alle vil bli kjent og finne på ting. Alle er like. Nesten! 

Hurra for fin start på uka. 

God stemning.

Jaa, som dere leser av overskriften er altså stemningen god. Jeg har kommet meg helskinnet gjennom en fadderuke som var overraskende morsom og bra (dette er min tredje fadderuke, og jeg må bare si at det også har vært den beste), gått på ordentlig spennende og engasjerende samvittigheter, i tillegg til at jeg så smått begynner å bli kjent med klassen min. Den er virkelig bra! Så langt svarer alt til forventingene. Virkelig. Jeg må innrømme at det fremdeles hender at jeg plutselig blir overfalt av den utrolig gode stolthetsfølelsen som kommer av å ha klart noe man har jobbet skikkelig for, noe å være stolt over. Endelig er jeg profesjonsstudent. Jeg var blant de 40 stykkene som kom inn, av totalt 800-og-et-eller-annet søkere. Hvor kult er ikke det?! Nå har jeg lov til å være fornøyd. Om jeg ikke skulle bli tilstrekkelig stolt over mine egne tanker, så hjelper det at vilt fremmede butikkansatte gratulerer meg når de hører hvilket studie jeg har begynt på, og at dekanen på det psykologiske fakultetet kalte oss "kremen av norske studenter" og "noen av de aller dyktigste unge menneskene blant studentmassen". Jeg tuller ikke! Dessuten har jeg hatt besøk av mamma i tre og en halv dag nå, og følgelig blitt påspandert både mat, noe klær, samt kinobilletter. Likevel merker jeg at det skal bli godt å komme tilbake til hverdagen igjen. En hverdag bestående av lesing, forelesninger, tullete lunsjssamtaler, litt mer alvorlige lunsjsamtaler, oppgaveskriving, frustrasjon over kildelister, effektivt og særs lite effektivt gruppearbeid, studentpakken med gratis tyggis og kuponger hos Peppes Pizza, trening, regn, uendelige kopper med te, festing, korsang, fellesmiddager, søvnløshet, skriving (nå blir det muligens litt oftere, sier ikke mer ...), og eksamensangst. Åh, som jeg har savnet å studere! 

Om du blir lei av å høre hvordan jeg har blitt skrytt av, gratulert og spandert på den første uka, så må jeg bare si at i dag er det faktisk litt synd på meg også. Da vi fire som bor sammen her på Nygårdshøyden våknet i dag tidlig, var det nemlig vann utover hele kjøkkengulvet. Oh, lykke! Den evig lekke vasken som vi trodde noen hadde vært her og fikset "før sommerferien en gang", viste seg å være, vel ... lekk nok engang. I tillegg til dette så vi oss nødt til å avise fryseren, da det ikke lenger var mulig å lukke døren på den uten kollektiv innsats. Jeg mener, bare sjekk dette bildet:

Her ser du bare litt av all isen som befant seg i den øverste skoffen. Sier ikke mer! Avise fryser og pusse sko. Der har du min ettermiddag. Vurderer dessuten å bake brød. Voksenpoeng? 

(Jeg har ikke blitt helt voksen, altså. Helt sant. For eksempel fikk jeg i går en melding fra lillesøster om at hun hadde fått seg hamster. En svart dverghamster som skal hete "Rosin". Jeg måtte stoppe meg selv fra å sjekke prisen på en flybillett hjem sånn cirka i midten av oktober ved å tenke gjentatte ganger "Ærlig talt. Du er 21 år, har bodd for deg selv i to år, betaler (nesten) alle dine egne regninger, og har akkurat bestilt ny innboforsikring. Du kan ikke bruke 700 kr + utgifter på å dra hjem en helg for å hilse på en hamster. Eller kan jeg? 

 

Sommeren 2013 i bilder - august

Så kom august, som strengt tatt ikke er ferdig enda. Vi holder fast på sommeren litt til, eller?

Rettelse.

Jeg vil bare gjøre oppmerksom på at jeg er fullt klar over at flått skrives med "å", og ikke "o", som jeg kom i skade for å skrive lenger nede her. Mamma mente dette var viktig å påpeke, sånn at de ti stykkene som leser det jeg skriver her inne ikke tror jeg er ... teit. Ha en fortsatt fin kveld videre, folkens! 

Les mer i arkivet » Juli 2015 » Januar 2015 » Oktober 2014
Maria

Maria

23, Skedsmo

23 år gammel psykologstudent ved UiB. Blant de ting som opptar meg mest her i verden er litteratur, psykologi, skriving, tjukke magasiner av alle slag, korsang, smågodt, loppemarkeder, diverse britiske TV-serier, kaffe/te, Ed Sheeran-taggen på tumblr og forskjellige typer grøt. Jeg elsker grøt. Instagram: mariavoogt tumblr: mariavoogt

Follow on Bloglovin Instagram

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits