Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette, men later som det ikke spiller noen rolle.

Akkurat n sitter jeg alene p en studenthybel og spise fruktdrops. Snne rde, gule eller grnne man kjper p tax-free, vet dere. Jepp. Fr det, ja. Da spiste jeg middag. Fiskekaker med ris og grnnsaker. og fr det, da satt jeg p HF-biblioteket p Nygrdshyden og var bare lei. Drittlei. Av alt det samme gamle jeg til stadighet tenker og gjr, og alle de ideene om at i morgen, i morgen, i morgen skal noe stort og fantastisk og betydningsfullt skje. Da jeg var mindre hendte det ofte at jeg l i senga mi om kvelden og fantaserte og spant sammen ulike tenkelige og utenkelige situasjoner som jeg med strste selvflgelighet antok at en eller annen gang ville utspille seg et eller annet sted rundt meg, ikke kun i mitt eget hode. Det slo meg aldri at det var mulig at ingen av disse tingene faktisk kunne la vre skje, ja, at dette antageligvis var mer sannsynlig enn at de skulle komme til gjre det. Aldri slo den tanken meg, ikke en eneste gang. Selvflgelig skulle disse tingene skje. Selvflgelig! Det fantes jo ikke grenser for hva eldre voksne kunne legge ut om av opplevelser og sterke erfaringer, gjerne i en flere sider lang artikkel i Magasinet eller Aftenposten. Aldri p TV. Det er jo tross alt ikke det samme fortelle om noe p fjernsynet, som i en riksdekkende avis.

Defor var det s forferdelig da det slo meg for aller frste gang, det at disse situasjonene var s skte og s altfor fantastiske at dersom de skulle komme til finne sted i det virkelige liv, s ville det aldri komme som en flge av noe jeg hadde gjort eller gjorde. ligge snn og dagdrmme og finne p ting, det kunne jo alle og enhver gjre, men faktisk gjre noe med det? Nei? Hvordan i all verden skulle en bre seg ad? Jeg kan fremdeles huske hvordan det fltes innse nettopp dette, og den knusende fornemmelsen som fulgte. Jeg l og kroet meg under en varm dyne med ansiktet ned i puta. Ventet p at forestillingsbildene og opplevelsene skulle begynne materialisere seg for mitt indre ye, og at velformulerte og morsomme replikker skulle fyres av som gevrskudd der inne i hodet mitt. Jeg var midt inne i en slags mental utbrodering av et slag av middelalderske proporsjoner (med meg selv i rollen som nestkommanderende, verstkommanderende var en noe eldre personlighet - antageligvis en mann - som p et eller annet tidspunk endelig skulle skjnne at han burde hre p mine geniale rd og ideer, og i praksis gjre meg til leder for troppene. Etterhvert skulle han jo selvflgelig bli forelsket i meg ogs, men jeg ble s godt som aldri forelsket i ham. Nesten aldri.), da det plutselig slo ned i meg at dette jo aldri kom til skje. Aldri. Det var praktisk talt umulig i det hele tatt forestille seg noe som lignet. Forestillingskten ble brtt avsluttet, og jeg var p nippet til begynne grte. Her l jeg, over halvveis i tenrene, og fantaserte som en annen ... snrrunge, og jeg ble faktisk lei meg da jeg endelig forstod at dette ikke var noe annet enn regelrett vs. Ingenting annet. Der og da bestemte jeg meg for at noe mtte skje. Jeg var ndt til ta tak i situasjonen og kutte ned p denne bisarre adferden, jo fr, jo bedre. Til slutt s jeg for meg at jeg ville ha sluttet helt og holdent med fantaseringen, og gitt meg fullstendig over til mitt eget liv. Lenge prvde jeg ogs. Prvde virkelig riste det av meg hver gang en sprudlende og forlokkende tanke kom snikende, s en annen vei hver gang en dramatisk replikk stod og ropte p meg p bussholdeplassen om morgenen, og knep sammen munnen hver gang en id ville gjennomfres. Jeg gjorde virkelig det. Nyttet det? Var det noen vits i?

Se der, da var det slutt p fruktdropsene ogs. Kanskje p tide komme til poenget, fr jeg gir meg til slikke i meg melissukkerklisset som ligger igjen p bunnen av boksen. Jeg kan vre troendes til det, nemlig.Dessuten burde jeg ta oppvasken.

Hva jeg vil med dette? For det frste vil jeg bare informere noen, en eller annen, om at jeg p ingen mte har sluttet fantasere. Absolutt ikke. Selv om jeg har flyttet hjemmefra, bosatt meg i en ny by og begynt studere, er det ikke slik at jeg klarer la vre pelle p disse tankene. Kanskje er det ogs slik at de peller p meg, og rett og slett ikke lar meg f vre ifred. Og kanskje er det slik, at fra tid til annen er ikke disse funderingene mine s dumme som de kan virke, og det er mulig at det finnes noen som kunne tenke seg lese dem. Ikke vet jeg, og jeg forventer p ingen mte at noen skal ta seg tid til lete rundt p Internettet med stor I etter en blogg som denne, som stort sett kommer til best av sm biter av tekst og kanskje skriblerier fra kjedelige forelesninger, men likevel. Jeg velger se hva som skjer, i det minste. Det er p tide at jeg gjr noe med denne (u)vanen min, om det s bare er publisere biproduktene p en blogg ingen med vettet i behold kommer til gidde beske mer enn n gang.

Nei, dere fr ikke vite hva jeg heter, heller ikke hva jeg studerer. Det eneste dere trenger vite, er at jeg ikke enda har klart slutte fantasere, og at jeg ikke lenger orker skamme meg over det. Ikke snakk om. Faktisk s elsker jeg det. Elsker det. S, n fr jeg bare se hva som skjer.

(Og, hei, selv om det ikke virker snn i denne teksten, s er jeg faktisk en person som ler og flirer mer enn det andre gjr. Faktisk! Forhpentligvis kommer dette til komme til uttrykk i tekstene mine ogs, etterhvert. LOL).

2 kommentarer

ingrid

27.09.2012 kl.18:32

Haha, jeg synes du har en artig skrivemte :) Fortsett i vei, du! ;)

Maria

27.09.2012 kl.19:36

ingrid: Takk for det! Skal forske ikke forsmme meg alfor mye :)

Skriv en ny kommentar

Maria

Maria

22, Skedsmo

22 r gammel psykologstudent ved UiB. Blant de ting som opptar meg mest her i verden er litteratur, psykologi, skriving, tjukke magasiner av alle slag, korsang, smgodt, loppemarkeder, diverse britiske TV-serier, kaffe/te, Ed Sheeran-taggen p tumblr og forskjellige typer grt. Jeg elsker grt. NB: Jeg poster kun nr jeg blir inspirert, og det skjer dessverre altfor sjelden. Instagram: mariavoogt tumblr: mariavoogt

Follow on Bloglovin Instagram

Arkiv

hits