Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette, men later som det ikke spiller noen rolle.

Akkurat nå sitter jeg alene på en studenthybel og spise fruktdrops. Sånne røde, gule eller grønne man kjøper på tax-free, vet dere. Jepp. Før det, ja. Da spiste jeg middag. Fiskekaker med ris og grønnsaker. og før det, da satt jeg på HF-biblioteket på Nygårdshøyden og var bare lei. Drittlei. Av alt det samme gamle jeg til stadighet tenker og gjør, og alle de ideene om at i morgen, i morgen, i morgen skal noe stort og fantastisk og betydningsfullt skje. Da jeg var mindre hendte det ofte at jeg lå i senga mi om kvelden og fantaserte og spant sammen ulike tenkelige og utenkelige situasjoner som jeg med største selvfølgelighet antok at en eller annen gang ville utspille seg et eller annet sted rundt meg, ikke kun i mitt eget hode. Det slo meg aldri at det var mulig at ingen av disse tingene faktisk kunne la være å skje, ja, at dette antageligvis var mer sannsynlig enn at de skulle komme til å gjøre det. Aldri slo den tanken meg, ikke en eneste gang. Selvfølgelig skulle disse tingene skje. Selvfølgelig! Det fantes jo ikke grenser for hva eldre voksne kunne legge ut om av opplevelser og sterke erfaringer, gjerne i en flere sider lang artikkel i Magasinet eller Aftenposten. Aldri på TV. Det er jo tross alt ikke det samme å fortelle om noe på fjernsynet, som i en riksdekkende avis. 

Defor var det så forferdelig da det slo meg for aller første gang, det at disse situasjonene var så søkte og så altfor fantastiske at dersom de skulle komme til å finne sted i det virkelige liv, så ville det aldri komme som en følge av noe jeg hadde gjort eller gjorde. Å ligge sånn og dagdrømme og finne på ting, det kunne jo alle og enhver gjøre, men å faktisk gjøre noe med det? Nei? Hvordan i all verden skulle en bære seg ad? Jeg kan fremdeles huske hvordan det føltes å innse nettopp dette, og den knusende fornemmelsen som fulgte. Jeg lå og kroet meg under en varm dyne med ansiktet ned i puta. Ventet på at forestillingsbildene og opplevelsene skulle begynne å materialisere seg for mitt indre øye, og at velformulerte og morsomme replikker skulle fyres av som geværskudd der inne i hodet mitt. Jeg var midt inne i en slags mental utbrodering av et slag av middelalderske proporsjoner (med meg selv i rollen som nestkommanderende, øverstkommanderende var en noe eldre personlighet - antageligvis en mann - som på et eller annet tidspunk endelig skulle skjønne at han burde høre på mine geniale råd og ideer, og i praksis gjøre meg til leder for troppene. Etterhvert skulle han jo selvfølgelig bli forelsket i meg også, men jeg ble så godt som aldri forelsket i ham. Nesten aldri.), da det plutselig slo ned i meg at dette jo aldri kom til å skje. Aldri. Det var praktisk talt umulig å i det hele tatt forestille seg noe som lignet. Forestillingsøkten ble brått avsluttet, og jeg var på nippet til å begynne å gråte. Her lå jeg, over halvveis i tenårene, og fantaserte som en annen ... snørrunge, og jeg ble faktisk lei meg da jeg endelig forstod at dette ikke var noe annet enn regelrett vås. Ingenting annet. Der og da bestemte jeg meg for at noe måtte skje. Jeg var nødt til å ta tak i situasjonen og kutte ned på denne bisarre adferden, jo før, jo bedre. Til slutt så jeg for meg at jeg ville ha sluttet helt og holdent med fantaseringen, og gitt meg fullstendig over til mitt eget liv. Lenge prøvde jeg også. Prøvde virkelig å riste det av meg hver gang en sprudlende og forlokkende tanke kom snikende, så en annen vei hver gang en dramatisk replikk stod og ropte på meg på bussholdeplassen om morgenen, og knep sammen munnen hver gang en idé ville gjennomføres. Jeg gjorde virkelig det. Nyttet det? Var det noen vits i?

Se der, da var det slutt på fruktdropsene også. Kanskje på tide å komme til poenget, før jeg gir meg til å slikke i meg melissukkerklisset som ligger igjen på bunnen av boksen. Jeg kan være troendes til det, nemlig. Dessuten burde jeg ta oppvasken. 

Hva jeg vil med dette? For det første vil jeg bare informere noen, en eller annen, om at jeg på ingen måte har sluttet å fantasere. Absolutt ikke. Selv om jeg har flyttet hjemmefra, bosatt meg i en ny by og begynt å studere, er det ikke slik at jeg klarer å la være å pelle på disse tankene. Kanskje er det også slik at de peller på meg, og rett og slett ikke lar meg få være ifred. Og kanskje er det slik, at fra tid til annen er ikke disse funderingene mine så dumme som de kan virke, og det er mulig at det finnes noen som kunne tenke seg å lese dem. Ikke vet jeg, og jeg forventer på ingen måte at noen skal ta seg tid til å lete rundt på Internettet med stor I etter en blogg som denne, som stort sett kommer til å bestå av små biter av tekst og kanskje skriblerier fra kjedelige forelesninger, men likevel. Jeg velger å se hva som skjer, i det minste. Det er på tide at jeg gjør noe med denne (u)vanen min, om det så bare er å publisere biproduktene på en blogg ingen med vettet i behold kommer til å gidde å besøke mer enn én gang. 

Nei, dere får ikke vite hva jeg heter, heller ikke hva jeg studerer. Det eneste dere trenger å vite, er at jeg ikke enda har klart å slutte å fantasere, og at jeg ikke lenger orker å skamme meg over det. Ikke snakk om. Faktisk så elsker jeg det. Elsker det. Så, nå får jeg bare se hva som skjer. 

(Og, hei, selv om det ikke virker sånn i denne teksten, så er jeg faktisk en person som ler og flirer mer enn det andre gjør. Faktisk! Forhåpentligvis kommer dette til å komme til uttrykk i tekstene mine også, etterhvert. LOL). 

2 kommentarer

ingrid

27.09.2012 kl.18:32

Haha, jeg synes du har en artig skrivemåte :) Fortsett i vei, du! ;)

Maria

27.09.2012 kl.19:36

ingrid: Takk for det! Skal forsøke å ikke forsømme meg alfor mye :)

Skriv en ny kommentar

Maria

Maria

22, Skedsmo

22 år gammel psykologstudent ved UiB. Blant de ting som opptar meg mest her i verden er litteratur, psykologi, skriving, tjukke magasiner av alle slag, korsang, smågodt, loppemarkeder, diverse britiske TV-serier, kaffe/te, Ed Sheeran-taggen på tumblr og forskjellige typer grøt. Jeg elsker grøt. NB: Jeg poster kun når jeg blir inspirert, og det skjer dessverre altfor sjelden. Instagram: mariavoogt tumblr: mariavoogt

Follow on Bloglovin Instagram

Arkiv

hits