Trilogi, del 1.

 

Jeg er så fryktelig sliten. Utslitt. Likevel fortsetter jeg å legg merke til ting som som spenner bein på meg, slik at jeg resten av dagen snubler rundt med en følelse av å konstant ligge én tanke bak alle andre. Og de ser meg.

Ser meg, men vet ikke at tankene mine skvulper rundt der nede i den skitne vannpytten jeg åndsfraværende lot dem dryppe ned i i dag tidlig.

Jeg så nemlig en kråke. På vei over brua i dag tidlig, så jeg en kråke seile skarpt gjennom klar og oppmerksom morgenluft. På vei over gangfeltet ved høyteknologisenteret. Plutselig var det som om noe huket tak i stjerten på den svarte fuglen, og med en brå bevegelse rykket kraftig til, slik at den ble dratt flere centimeter bakover. Det faktisk ut som om den hadde fått støt. Uten forvarsel åpnet kråka klørne på den ene lakrisfargede kloa, og ned mot veien falt et blåskjell. Et grått, sleipt, knudrete blåskjell. Stille og fort, falt det. Kråka hektet seg løs fra den usynlige kroken som var årsak til denne klønete situasjonen, og fortatte videre på sin ferd mot teknologisenteret. Jeg derimot, klarer ikke annet enn å stoppe opp. Faktisk tror jeg også at jeg gaper litt, og åpner de knyttede nevene mine. Jeg knytter dem alltid når jeg går.

Blikket mitt freser raskt over asfalten helt til jeg finner blåskjellet. Tre sekunder passerer meg. De spørrende blikkene deres får meg til å blunke nervøst, og smile skjevt for meg selv. Så begynner jeg å gå igjen. Mot lesesalen og tilhørende frynsete luft. Det er tross alt snart helg. På en måte. 

 

De neste syv timene bruker jeg på å pløye meg igjennom drøye 60 sider om Freud og psykoanalysen. Av og til stuper kråka ut av sidene, men før jeg får mulighet til å studere den nærmere, eksploderer den i en sky av knekkebrødsmuler og viskelærsmuss. Uten å skjønne hvorfor, tar jeg stadig med selv i å lure på hva som skjedde med blåskjellet. Anger. Det eneste riktige å gjøre hadde selvfølgelig vært å ta det med meg. Og den kråka kommer jeg ikke til å bli ferdig med på lange stunder. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Maria

Maria

22, Skedsmo

22 år gammel psykologstudent ved UiB. Blant de ting som opptar meg mest her i verden er litteratur, psykologi, skriving, tjukke magasiner av alle slag, korsang, smågodt, loppemarkeder, diverse britiske TV-serier, kaffe/te, Ed Sheeran-taggen på tumblr og forskjellige typer grøt. Jeg elsker grøt. NB: Jeg poster kun når jeg blir inspirert, og det skjer dessverre altfor sjelden. Instagram: mariavoogt tumblr: mariavoogt

Follow on Bloglovin Instagram

Arkiv

hits