I came out of the woods by choice.

Er det ikke rart hvordan noen bare blir værende hos deg lenge etter at du opplevde dem for første gang? Som mentale arr, bare ikke like skjemmende for utseendet. Og ikke nødvendigvis like uønsket? Hvordan man, på vei hjem fra butikken eller lesesalen eller hvor det måtte være, plutselig blir så altoppslukende bevisst på dette ene lille minnet eller sitatet at du ikke klarer å gå videre, men må stoppe opp i sekunder eller minutter for å samle deg. Hvordan en med et fylles av stemningen som hersket inne på kjøkkenet på den hjemmefesten "den der gangen", eller man med et husker hvordan det var å være fjorten år, og være fullstendig utrøstelig fordi man rett og slett ikke klarte å like den musikken, de klærne eller de seriene alle andre likte, selv om man prøvde så godt det bare gikk an. Hvordan en kommentar slengt ut i en sen telefonsamtale med bestevenn én av to kan få en til å sitte og smile for seg selv som en annen sinnsforvirret idiot flere minutter senere. 

Hvordan en følelse opplevd en lat søndagsformiddag kan medføre et ørlite glimt av en forhåpentligvis ikke altfor fjern fremtid. Eller nåtid. 

God søndag, da! 

3 kommentarer

frøya

07.10.2012 kl.18:37

slike øyeblikk kan både være vonde og gode. men ja, er rart. god søndag til deg også.

Karianne

07.10.2012 kl.19:59

<3<3

Maria

07.10.2012 kl.20:48

Karianne: <3

Skriv en ny kommentar

Maria

Maria

22, Skedsmo

22 år gammel psykologstudent ved UiB. Blant de ting som opptar meg mest her i verden er litteratur, psykologi, skriving, tjukke magasiner av alle slag, korsang, smågodt, loppemarkeder, diverse britiske TV-serier, kaffe/te, Ed Sheeran-taggen på tumblr og forskjellige typer grøt. Jeg elsker grøt. NB: Jeg poster kun når jeg blir inspirert, og det skjer dessverre altfor sjelden. Instagram: mariavoogt tumblr: mariavoogt

Follow on Bloglovin Instagram

Arkiv

hits