I came out of the woods by choice.

Er det ikke rart hvordan noen bare blir vrende hos deg lenge etter at du opplevde dem for frste gang? Som mentale arr, bare ikke like skjemmende for utseendet. Og ikke ndvendigvis like unsket? Hvordan man, p vei hjem fra butikken eller lesesalen eller hvor det mtte vre, plutselig blir s altoppslukende bevisst p dette ene lille minnet eller sitatet at du ikke klarer g videre, men m stoppe opp i sekunder eller minutter for samle deg. Hvordan en med et fylles av stemningen som hersket inne p kjkkenet p den hjemmefesten "den der gangen", eller man med et husker hvordan det var vre fjorten r, og vre fullstendig utrstelig fordi man rett og slett ikke klarte like den musikken, de klrne eller de seriene alle andre likte, selv om man prvde s godt det bare gikk an. Hvordan en kommentar slengt ut i en sen telefonsamtale med bestevenn n av to kan f en til sitte og smile for seg selv som en annen sinnsforvirret idiot flere minutter senere.

Hvordan en flelse opplevd en lat sndagsformiddag kan medfre et rlite glimt av en forhpentligvis ikke altfor fjern fremtid. Eller ntid.

God sndag, da!

3 kommentarer

frya

07.10.2012 kl.18:37

slike yeblikk kan bde vre vonde og gode. men ja, er rart. god sndag til deg ogs.

Karianne

07.10.2012 kl.19:59

<3<3

Maria

07.10.2012 kl.20:48

Karianne: <3

Skriv en ny kommentar

Maria

Maria

22, Skedsmo

22 r gammel psykologstudent ved UiB. Blant de ting som opptar meg mest her i verden er litteratur, psykologi, skriving, tjukke magasiner av alle slag, korsang, smgodt, loppemarkeder, diverse britiske TV-serier, kaffe/te, Ed Sheeran-taggen p tumblr og forskjellige typer grt. Jeg elsker grt. NB: Jeg poster kun nr jeg blir inspirert, og det skjer dessverre altfor sjelden. Instagram: mariavoogt tumblr: mariavoogt

Follow on Bloglovin Instagram

Arkiv

hits