Trilogi, del 2.

Her kommer fortsettelsen p en underlig tekst jeg skrev i mai i r, da jeg var inne i en eksamensperiode jeg opplevde som helt forferdelig tung, p tross av at jeg ikke jobbet mer enn tte timer om dagen, i motsetning til andre jeg kjente som satt i bde ti og tolv timer. Jeg var helt overbevist om at dette kom til g forferdelig drlig og at jeg kom til stryke, noe jeg tror satte et noks sterkt preg p teksten og egentlig alt annet jeg skrev i samme periode. For si det snn, s ble det mange tekster som ikke egentlig hadde noe annet forml enn berolige og trste meg selv. Jeg skrev dem mellom smdesperate telefoner hjem og lange timer p lesesalen. Snn i ettertid skulle man nesten tro jeg var like ved kapitulere og flytte fra Bergen og alt som s mye som luktet av studenttilvrelsen, men der har du meg, like dramatisk som alltid. Spesielt med tanke p at jeg fikk A p begge eksamenene mine det semesteret! Setter stor pris p alle eventuelle tilbakemeldinger, og skulle du (av en eller annen grunn) ha lyst til lese den frste delen, s ligger den et eller annet sted under "Mine tekster". Enjoy?

Jeg er s fryktelig sliten. Utslitt. Likevel klarer jeg dytte ut et par livstegn i form av nlende gsehud og flakkende blikk. Det er et under at jeg ikke sovner, her jeg sitter.

Joda. Jeg lever. (S vidt det er):

For at jeg skal klare holde meg p plass i mitt eget hode, er jeg ndt til srge for at blikket lenkes fast til de isbreene av noen bker som ligger oppsltt p bordet foran meg. Jeg m aldri se opp. Ikke se opp.

Alts, ser jeg opp er det ingen grenser for hva som kan komme til skje. Det kan for eksempel hende at blikket mitt kjrer seg fast i det grnne eplet noen har vrt s skjdeslse plassere akkurat slik t jeg kan komme til f ye p det dersom jeg lar blikket smelte ls fra en av de skitneste breblokkene, og det da vil bli istand til sildre 37,5 grader til venstre. Mot eplet.

Frukten er gulgrnn, og den siden som tar imot den grumsete kilden er dekket av rsm, rustrde (eller er de brune? Oransje?) flekker som fr hjernebarken min til brvkne, og hyle idiotiske ting som "Pass deg, den er for skarp!". Jeg tar meg selv i lure p hvordan de sm prikkene hadde oppfrt seg under fingertuppene mine. Om de er like glatte som resten av eplet? Noe sier meg at dersom jeg skulle f muligheten til det, ville det vre som kjle med sm biter av det knelende sykkelstativet vi pleide balansere p i friminuttene p barneskolen; en hard, ru overflate med sm topper og daler.

"Det er akkurat dette jeg mener", grunter hjernebarken surt. Fr de to hemisfrene fr gjort s mye som blunke overrasket, rykker cerebral cortex - den menneskelige essensen - seg ls, og seiler videre nedover hjernestammen. Mot det primitive. med en viss skuffelse m jeg innse det faktum at eplet faktisk ikke har s mye som en eneste liten flekk. Allikevel blir ideen klistret fast p innsiden av yelokkene mine.

Resten av dagen utspiller seg under et dekke av et merkelig, rustrdt skjr.

Det var det. Hper ikke jeg har skremt dere bort! N skal jeg leke mer med den nye iphonen min, som ENDELIG fungerer som den skal <3.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Maria

Maria

22, Skedsmo

22 r gammel psykologstudent ved UiB. Blant de ting som opptar meg mest her i verden er litteratur, psykologi, skriving, tjukke magasiner av alle slag, korsang, smgodt, loppemarkeder, diverse britiske TV-serier, kaffe/te, Ed Sheeran-taggen p tumblr og forskjellige typer grt. Jeg elsker grt. NB: Jeg poster kun nr jeg blir inspirert, og det skjer dessverre altfor sjelden. Instagram: mariavoogt tumblr: mariavoogt

Follow on Bloglovin Instagram

Arkiv

hits