Trilogi, del 2.

Her kommer fortsettelsen på en underlig tekst jeg skrev i mai i år, da jeg var inne i en eksamensperiode jeg opplevde som helt forferdelig tung, på tross av at jeg ikke jobbet mer enn åtte timer om dagen, i motsetning til andre jeg kjente som satt i både ti og tolv timer. Jeg var helt overbevist om at dette kom til å gå forferdelig dårlig og at jeg kom til å stryke, noe jeg tror satte et nokså sterkt preg på teksten og egentlig alt annet jeg skrev i samme periode. For å si det sånn, så ble det mange tekster som ikke egentlig hadde noe annet formål enn å berolige og trøste meg selv. Jeg skrev dem mellom smådesperate telefoner hjem og lange timer på lesesalen. Sånn i ettertid skulle man nesten tro jeg var like ved å kapitulere og flytte fra Bergen og alt som så mye som luktet av studenttilværelsen, men der har du meg, like dramatisk som alltid. Spesielt med tanke på at jeg fikk A på begge eksamenene mine det semesteret! Setter stor pris på alle eventuelle tilbakemeldinger, og skulle du (av en eller annen grunn) ha lyst til å lese den første delen, så ligger den et eller annet sted under "Mine tekster". Enjoy?

Jeg er så fryktelig sliten. Utslitt. Likevel klarer jeg å dytte ut et par livstegn i form av nølende gåsehud og flakkende blikk. Det er et under at jeg ikke sovner, her jeg sitter.

Joda. Jeg lever. (Så vidt det er):

For at jeg skal klare å holde meg på plass i mitt eget hode, er jeg nødt til å sørge for at blikket lenkes fast til de isbreene av noen bøker som ligger oppslått på bordet foran meg. Jeg må aldri se opp. Ikke se opp.

Altså, ser jeg opp er det ingen grenser for hva som kan komme til å skje. Det kan for eksempel hende at blikket mitt kjører seg fast i det grønne eplet noen har vært så skjødesløse å plassere akkurat slik t jeg kan komme til å få øye på det dersom jeg lar blikket smelte løs fra en av de skitneste breblokkene, og det da vil bli istand til å sildre 37,5 grader til venstre. Mot eplet.

Frukten er gulgrønn, og den siden som tar imot den grumsete kilden er dekket av ørsmå, rustrøde (eller er de brune? Oransje?) flekker som får hjernebarken min til å bråvåkne, og hyle idiotiske ting som "Pass deg, den er for skarp!". Jeg tar meg selv i å lure på hvordan de små prikkene hadde oppført seg under fingertuppene mine. Om de er like glatte som resten av eplet? Noe sier meg at dersom jeg skulle få muligheten til det, ville det være som å kjæle med små biter av det knelende sykkelstativet vi pleide å balansere på i friminuttene på barneskolen; en hard, ru overflate med små topper og daler.

"Det er akkurat dette jeg mener", grunter hjernebarken surt. Før de to hemisfærene får gjort så mye som å blunke overrasket, rykker cerebral cortex - den menneskelige essensen - seg løs, og seiler videre nedover hjernestammen. Mot det primitive. med en viss skuffelse må jeg innse det faktum at eplet faktisk ikke har så mye som en eneste liten flekk. Allikevel blir ideen klistret fast på innsiden av øyelokkene mine. 

Resten av dagen utspiller seg under et dekke av et merkelig, rustrødt skjær. 

Det var det. Håper ikke jeg har skremt dere bort! Nå skal jeg leke mer med den nye iphonen min, som ENDELIG fungerer som den skal <3. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Maria

Maria

22, Skedsmo

22 år gammel psykologstudent ved UiB. Blant de ting som opptar meg mest her i verden er litteratur, psykologi, skriving, tjukke magasiner av alle slag, korsang, smågodt, loppemarkeder, diverse britiske TV-serier, kaffe/te, Ed Sheeran-taggen på tumblr og forskjellige typer grøt. Jeg elsker grøt. NB: Jeg poster kun når jeg blir inspirert, og det skjer dessverre altfor sjelden. Instagram: mariavoogt tumblr: mariavoogt

Follow on Bloglovin Instagram

Arkiv

hits