Hepp!

Nå sitter jeg helt mutters alene i kantina (selvfølgelig ikke ALENE - alene, men det ser ikke ut til at noen av dem jeg pleier å omgås fant det for godt å møte opp på lesesalen i dag, ELLER fortelle meg hvor de har gjort av seg ... Skuffende. MEGET skuffende.), og tenker litt på den veldig merkelige natten jeg måtte lide meg igjennom før jeg endelig kunne stå opp for å spise frokost. Jeg kom hjem sånn cirka klokka ni etter å ha vært på korøvelse i to timer, gøy, som vanlig, og -

(da ser det for øvrig ofte sånn ut:)




etter å ha dusjet litt for lenge, kjempet med meg selv for å la kokesjokoladen få ligge ifred i kjøkkenskapet (akkurat i går vant jeg faktisk den kampen), drukket en kopp te og rablet litt i dagboken min, bestemte jeg meg for at nå var det på tide å legge seg. Jeg krøp ned i senga, snudde meg inn mot veggen, som jeg alltid pleier å gjøre, klar for å få slumret ifred noen timer før den brutale virkeligheten på ny ville melde sin ankomst i form av samboerne mines slamring med dører eller lyden av vekkerklokken min. Etter kort tid oppdaget jeg dessverre noe som for meg er absolutt helt utrolig forferdelig: Jeg. Fikk. Ikke. Sove. Ikke snakk om. Ikke på vilkår. Uansett hvordan jeg vred og vendte på meg, uansett hva jeg tenkte på for at søvnen endelig skulle velsigne meg med sitt nærvær, uansett hva jeg gjorde ble jeg liggende der og glo opp i taket mens en liten stemme inne i hodet mitt hvisket at nå MÅTTE jeg se å få meg litt søvn, for det er vel få ting som er så lite flatterende som blå ringer under øynene. Men neida. Niks. 

Da klokka hadde rukket å bli tre og jeg FREMDELES var våken, ga jeg rett og slepp opp. Da det i tillegg begynte å rumle ubehagelig høyt i magen bestemte jeg meg for at jeg egentlig bare kunne anse hele søvnprosjektet som mislykket, og tuslet ut på kjøkkenet for å hente meg et par knekkebrød. Spiste dem uten pålegg. Og så ... Så må det ha skjedd et eller annet veldig merkelig, for det neste jeg husker er at jeg ligger i søvna med puta over hodet, i et forgjeves forsøk på å stenge ute lyden av vekkerklokka. 

Hva. I. All. Verden. Gikk jeg i søvne? Nei, det tror jeg virkelig ikke. Drømte jeg? Nei, det kan jeg ikke ha gjort, for da jeg så etter i skapet var det faktisk to knekkebrød mindre i pakken helt øverst oppe. Så, ja. Jeg har rett og slett ikke peiling. 

Merkelig nok føler jeg meg ekstremt våken og uthvilt i dag. 

5 kommentarer

Karianne

11.10.2012 kl.20:40

Så ekkelt! Du forstyrra meg når jeg leste det, for du sendte meg melding! Maria!

E.S

11.10.2012 kl.21:04

Takk for fin kommentar :) Håper du har rett.

Jeg liker bloggen din og måten du skriver på veldig godt - er ofte innom!

Maria

11.10.2012 kl.21:10

Karianne: Haha, når da?! Sorry, mac <3

Maria

11.10.2012 kl.21:10

E.S: Bare hyggelig :) Ting pleier som regel å ordne seg, på en eller annen måte. Takk for det, nå ble jeg glad! :D

Karianne

13.10.2012 kl.12:05

Leste på iphonen på vei hjem også sendte du melding!

Skriv en ny kommentar

Maria

Maria

22, Skedsmo

22 år gammel psykologstudent ved UiB. Blant de ting som opptar meg mest her i verden er litteratur, psykologi, skriving, tjukke magasiner av alle slag, korsang, smågodt, loppemarkeder, diverse britiske TV-serier, kaffe/te, Ed Sheeran-taggen på tumblr og forskjellige typer grøt. Jeg elsker grøt. NB: Jeg poster kun når jeg blir inspirert, og det skjer dessverre altfor sjelden. Instagram: mariavoogt tumblr: mariavoogt

Follow on Bloglovin Instagram

Arkiv

hits