Trilogi, del 3.

Jeg klarer ikke å konsentrere meg (noe jeg sant å si har hatt problemer med hele uka), så bestemte meg for at jeg like gjerne kan legge ut siste del av den teksten jeg skrev i mai før eksamen, dere vet. Setter som vanlig stor pris på tilbakemeldinger! Nyt fredagen!

Jeg er så fryktelig sliten. Utslitt. Likevel var det sånn at noe klarte å brøyte seg fram i synsfeltet mitt da jeg stod ute og skulle løse igjen ytterdøra i går formiddag. Et lite rødt sneglehus lå og fisket etter blikket mitt nede på bakken, helt inntil den grå husveggen. Den skulle vise seg at den lille proteinansamlingen var usedvanlig heldig med både sekundenes humør og mine egne uberegnelige øyenkast, for allerede første gangen den prøvd lykke, fikk den napp. Linen viklet seg rundt et åndedrag på vandring, akkurat samtidig som noe knapp høyt inne i hodet mitt. Nede på bakken kroer sneglehuset seg av ren fryd.

Da jeg bøyer meg ned for å plukke det opp, får jeg en fornemmelse av å ha våt sant sittende fast bak øynene et sted. (Det trykker diskré rundt neserota). Samtidig legger jeg merke til at sneglehuset faktisk er knust. Før jeg rekker å bli flau strekker jeg hånden raskt ut, legger tommel og langefinger forsiktig langs det stede på sneglehuset hvor jeg innbiller meg at det tidligere fantes et slags inngangsparti, og putter hele greia i lomma. Uroen løfter mistenksomt på det trøtte hodet et sted under navlen, men jeg lar meg berolige av det daktum at jeg ikke lar meg live med av tanker om blekkduftende notatbøker og skrivpulter dekket av blyantspiss og hundehår. Ikke enda, ihvertdall. Med raske skritt beveger jeg meg nedover veien i retning den gamle bobilen som står parkert under det enorme treet ved siden av kirkegården. "Jeg øver meg", tenker jeg.

Senere blir det lille røde huset plassert på en støvete lampefot, sammen med et gjenglemt viskelær og et uviktig forelesningsnotat jeg ikke får meg til å kaste. Det maltrakterte sneglehusets improviserte tanngard gaper mot med der nede fra gulvet. Jeg innbiller meg at det er fullt mulig å skjære blikket alvorlig på den, dersom en ikke er forsiktig. Ber innstendig om at et av to blir sløvere iløpet av natten. 

 

 


Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Maria

Maria

22, Skedsmo

22 år gammel psykologstudent ved UiB. Blant de ting som opptar meg mest her i verden er litteratur, psykologi, skriving, tjukke magasiner av alle slag, korsang, smågodt, loppemarkeder, diverse britiske TV-serier, kaffe/te, Ed Sheeran-taggen på tumblr og forskjellige typer grøt. Jeg elsker grøt. NB: Jeg poster kun når jeg blir inspirert, og det skjer dessverre altfor sjelden. Instagram: mariavoogt tumblr: mariavoogt

Follow on Bloglovin Instagram

Arkiv

hits