Jeg prøver.

Stadig vekk forsøker jeg å sette meg ned for å skrive noe annet enn halvfjasete blogginnlegg eller forvirrede dagboknotater. Flere ganger har jeg kommet ganske langt også, det har til og med vært sånn at jeg vet hva den neste setningen skal være eller hvordan det nye avsnittet skal begynne, men likevel er det et eller annet som gjør at jeg ikke er istand til å sette meg ned og bare skrive. I det siste har jeg skjønt at det har mye å gjøre med min egen frykt å gjøre. Ikke "frykt" som i den almenne betydningen av ordet, men mer en slags snikende frykt for at jeg ikke lenger skal få det til, at det laget med ord og formuleringer jeg har hatt så lenge jeg kan huske plutselig har bestemt seg for å forsvinne eller ikke lenger eksistere, og jeg ikke lenger klarer å krote ned så mye som et halvt komma. Hvordan skal jeg klare å se forbi dette? Jeg vet jo at det er meget lite sannsynlig at jeg plutselig skal ha glemt hvordan det er å plassere det ene ordet før det andre, tenke, og så gjenta, men likevel er det et eller annet inne i hodet mitt som nesten alltid klarer å overtale meg til å se litt nærmere på resten av den novellen eller hva det skulle være "i morgen", og heller lese litt i en interessant bok isteden. Det er bare det at "i morgen" fort har en lei tendens til å bli "til helga", eller "i neste uke", også har det plutselig gått en hel måned uten at jeg har fått skrevet noe som helst brukbart. Det er så frustrerende, for jeg har jo opplevd opptil flere ganger at når jeg endelig får overtalt meg selv til å sette meg ned med penn og papir (når jeg skriver noe annet enn blogginnlegg eller faglige tekster foretrekker jeg alltid å gjøre det for hånd, aner ikke hvorfor!), så går det jo! Jeg får til et eller annet, riktignok ikke noe mesterverk, men jeg aner konturene av noe som potensielt sett kunne blitt bra. Derfor er det så trist at jeg nesten aldri klarer å avslutte disse tekstene på noen god måte. Altfor ofte har jeg bare gitt dem opp og tenkt at jeg "nok skal ta meg sammen og se litt nærmere på dem" en eller annen gang, eller jeg har bare avskrevet hele greia som dødfødt. Hvordan skal jeg klare å stenge ute de der irriterende småstemmene som holder hus under under hårmanken min, slik at jeg klarer å sette meg ned og bare skrive? Når skal jeg liksom finne tid til å overtale dem til å flytte ut, eller kanskje si noe konstruktivt isteden? 

2 kommentarer

SK

22.10.2012 kl.21:35

Det som virker for meg er å sette av en time eller to og skrive en oppgave, som eksamensoppgave eller noe lignende. Jeg er håpløs når det kommer til å jobbe med en ting over lengre tid. Det fantes en side som het 750words.­com men det virker som om siden er nede eller noe?

Siden du allerede blogger kan du ikke fokusere på å skrive en kort historie en gang i uka bare til bloggen? Vil påstå at den beste måten å få bort småstemmene er å bare skrive og skrive og skrive, men hva vet vell jeg (Jeg er superhåpløs) xD Lykke til! :D

Maria

22.10.2012 kl.21:49

SK: Jo, jeg tror egentlig det lureste er å bare skriveskriveskrive, det er bare det å sette seg ned å gjøre det som er mitt problem! Takk for råd :)

Skriv en ny kommentar

Maria

Maria

22, Skedsmo

22 år gammel psykologstudent ved UiB. Blant de ting som opptar meg mest her i verden er litteratur, psykologi, skriving, tjukke magasiner av alle slag, korsang, smågodt, loppemarkeder, diverse britiske TV-serier, kaffe/te, Ed Sheeran-taggen på tumblr og forskjellige typer grøt. Jeg elsker grøt. NB: Jeg poster kun når jeg blir inspirert, og det skjer dessverre altfor sjelden. Instagram: mariavoogt tumblr: mariavoogt

Follow on Bloglovin Instagram

Arkiv

hits