Glasur.

Fordi jeg er litt smsyk og synes altfor synd p meg selv, er det meget fristene droppe den planlagte ferdigstillingen av eksamensoppgaver og notater, og heller skrive videre p et lite prosjekt jeg har holdt p med en god stund (altfor lenge)n. Desseverre har jeg ikke samvittighet til det, s n m jeg straks pakke med meg litt lunsj og vende nesa mot biblioteket og min elskede faste plass innerst ved vinduet. Men! Noe jeg kangjre, er publisere en kort ... tekst (?), vet ikke helt, som jeg skrev i eksamenstiden fr sommerferien. Setter som vanlig pris p alle kommentarer og tilbakemeldinger!

Glasur.

Det var ynene som var det verste. Som plaget henne aller mest. Det faktum at noen i det hele tatt kunne finne p gi et bakverk yne, pinte henne ikke s mye som det at de n faktisk var der. Den brune pepperkakemannen, litt svidd i kantene, det var n s, men ellers spr og god og herlig, stirret p henne, der den hang i vinduet og snurret sakte rundt sin egen akse. Det irriterte henne at den hadde mulighet til bevege seg p denne mten, men snn gikk det nr spikeren den hang p var hamret s kort inn i treverket at den faktisk nr som helst kunne finne p kapitulere og lsne fra vinduskarmen.


For trre bevege seg forbi kakemannen, mtte hun frst srge for anlegge et tjukt lag med is i magen, og telle sakte ned fra fem. Frste da vget hun pile forbi kaken med hvit glasuryne uten pupiller. De andre trodde dette bare var en morsom lek ? og jattet med henne som best de kunne. Holdt liksom hendene foran ansiktet hver gang de fikk forbi vinduet der kaken hang, og lot som om de grsset de gangene de tilfeldigvis kom til kaste et blikk bort mot den. S lo de. Og hun med. For da var den ikke farlig; og ynene ikke lenger ekle. Akkurat da var de ikke noe annet enn finmalt sukker og vann. Fullstendig trivielle ndvendigheter.


Det var bare alle de gangene hun var pent ndt til g alene forbi den, og det ikke var noen andre sammen med henne som kunne fleipe og tyse bort denne ideen om ynene. Da var det ikke det minste morsomt lenger. Det var det ramme alvor. Ikke kunne hun snu hodet vekk late som ingenting, heller, hun mtte se. Og se gjorde hun. Hun s og s, helt til pusten liksom krp opp i hodet p henne, og hun ble svimmel. Frst da kunne hun g videre. Da hadde de gjort sitt, der de hang lyste ut i rommet. Stive, glatte. Med avtrykk av andres fingre. En gang skulle hun tffe seg for dem, og fant p det at hun bare skulle springe ubesvret forbi. Samtidig skulle hun feste blikket p noe der oppe i taket, snn i forbifarten. S var det bare det at hun rett og slett ikke kunne dy seg, og bare mtte kaste et blikk bort p dem, liksom helt tilfeldig. Neimen om det gikk. Det sang i kroppen, og hun s seg ndt til innrmme at hun hadde tapt. Blikket ble hengende fast ved det hvite, strknede. (Det var s helvetes motbydelig).


S kom den morgenen da de fant henne der p gulvet, de andre. Hun hadde ikke maktet rive seg ls fra dette lyse blikket, og hadde rett og slett sovnet av utmattelse og fortvilelse. Rett der nede p den kalde parketten. n av dem bar henne til sengs, mens de andre ryddet opp etter nattens herjinger. De fant glasur og nonstop over alt, p alle tenkelige og utenkelige steder. Peperkakemannen hadde forsvunnet i lse luften, men dette var det ingen som ofret noen som helst form for oppmerksomhet fr hun selv bemerket det ved en senere, passende anledning. Hodet hadde hun gjemt et sted, kroppen et annet. ynene hadde hun omhyggelig skrapet vekk ved hjelp av den flate og slveste siden p kjkkensaksa.


Kun det rde satengbndet hang igjen der i vinduet.

6 kommentarer

ann kristin

27.10.2012 kl.15:19

S utrolig bra skrevet! Likte det veldig godt :)

Maria

27.10.2012 kl.15:33

ann kristin: S snill du er, takk skal du ha! :)

inspire

27.10.2012 kl.22:37

Du skriver utrolig bra!

Maria

27.10.2012 kl.23:18

inspire: Tusen takk! :D

Pyrodam

29.10.2012 kl.00:57

Kjempe bra lesning, historien fenget med en gang :)

Maria

29.10.2012 kl.10:04

Pyrodam: Mange takk for det! :)

Skriv en ny kommentar

Maria

Maria

22, Skedsmo

22 r gammel psykologstudent ved UiB. Blant de ting som opptar meg mest her i verden er litteratur, psykologi, skriving, tjukke magasiner av alle slag, korsang, smgodt, loppemarkeder, diverse britiske TV-serier, kaffe/te, Ed Sheeran-taggen p tumblr og forskjellige typer grt. Jeg elsker grt. NB: Jeg poster kun nr jeg blir inspirert, og det skjer dessverre altfor sjelden. Instagram: mariavoogt tumblr: mariavoogt

Follow on Bloglovin Instagram

Arkiv

hits