Glasur.

 

Fordi jeg er litt småsyk og synes altfor synd på meg selv, er det meget fristene å droppe den planlagte ferdigstillingen av eksamensoppgaver og notater, og heller skrive videre på et lite prosjekt jeg har holdt på med en god stund (altfor lenge) nå. Desseverre har jeg ikke samvittighet til det, så nå må jeg straks pakke med meg litt lunsj og vende nesa mot biblioteket og min elskede faste plass innerst ved vinduet. Men! Noe jeg kan gjøre, er å publisere en kort ... tekst (?), vet ikke helt, som jeg skrev i eksamenstiden før sommerferien. Setter som vanlig pris på alle kommentarer og tilbakemeldinger!

Glasur.

Det var øynene som var det verste. Som plaget henne aller mest. Det faktum at noen i det hele tatt kunne finne på å gi et bakverk øyne, pinte henne ikke så mye som det at de nå faktisk var der. Den brune pepperkakemannen, litt svidd i kantene, det var nå så, men ellers sprø og god og herlig, stirret på henne, der den hang i vinduet og snurret sakte rundt sin egen akse. Det irriterte henne at den hadde mulighet til å bevege seg på denne måten, men sånn gikk det når spikeren den hang på var hamret så kort inn i treverket at den faktisk når som helst kunne finne på å kapitulere og løsne fra vinduskarmen.


For å tørre å bevege seg forbi kakemannen, måtte hun først sørge for å anlegge et tjukt lag med is i magen, og telle sakte ned fra fem. Første da våget hun å pile forbi kaken med hvit glasurøyne uten pupiller. De andre trodde dette bare var en morsom lek ? og jattet med henne som best de kunne. Holdt liksom hendene foran ansiktet hver gang de fikk forbi vinduet der kaken hang, og lot som om de grøsset de gangene de tilfeldigvis kom til å kaste et blikk bort mot den. Så lo de. Og hun med. For da var den ikke farlig; og øynene ikke lenger ekle. Akkurat da var de ikke noe annet enn finmalt sukker og vann. Fullstendig trivielle nødvendigheter.


Det var bare alle de gangene hun var pent nødt til å gå alene forbi den, og det ikke var noen andre sammen med henne som kunne fleipe og tøyse bort denne ideen om øynene. Da var det ikke det minste morsomt lenger. Det var det ramme alvor. Ikke kunne hun snu hodet vekk å late som ingenting, heller, hun måtte se. Og se gjorde hun. Hun så og så, helt til pusten liksom krøp opp i hodet på henne, og hun ble svimmel. Først da kunne hun gå videre. Da hadde de gjort sitt, der de hang å lyste ut i rommet. Stive, glatte. Med avtrykk av andres fingre. En gang skulle hun tøffe seg for dem, og fant på det at hun bare skulle springe ubesværet forbi. Samtidig skulle hun feste blikket på noe der oppe i taket, sånn i forbifarten. Så var det bare det at hun rett og slett ikke kunne dy seg, og bare måtte kaste et blikk bort på dem, liksom helt tilfeldig. Neimen om det gikk. Det sang i kroppen, og hun så seg nødt til å innrømme at hun hadde tapt. Blikket ble hengende fast ved det hvite, størknede. (Det var så helvetes motbydelig).


Så kom den morgenen da de fant henne der på gulvet, de andre. Hun hadde ikke maktet å rive seg løs fra dette lyse blikket, og hadde rett og slett sovnet av utmattelse og fortvilelse. Rett der nede på den kalde parketten. Én av dem bar henne til sengs, mens de andre ryddet opp etter nattens herjinger. De fant glasur og nonstop over alt, på alle tenkelige og utenkelige steder. Peperkakemannen hadde forsvunnet i løse luften, men dette var det ingen som ofret noen som helst form for oppmerksomhet før hun selv bemerket det ved en senere, passende anledning. Hodet hadde hun gjemt et sted, kroppen et annet. Øynene hadde hun omhyggelig skrapet vekk ved hjelp av den flate og sløveste siden på kjøkkensaksa.


Kun det røde satengbåndet hang igjen der i vinduet.

6 kommentarer

ann kristin

27.10.2012 kl.15:19

Så utrolig bra skrevet! Likte det veldig godt :)

Maria

27.10.2012 kl.15:33

ann kristin: Så snill du er, takk skal du ha! :)

inspire

27.10.2012 kl.22:37

Du skriver utrolig bra!

Maria

27.10.2012 kl.23:18

inspire: Tusen takk! :D

Pyrodam

29.10.2012 kl.00:57

Kjempe bra lesning, historien fenget med en gang :)

Maria

29.10.2012 kl.10:04

Pyrodam: Mange takk for det! :)

Skriv en ny kommentar

Maria

Maria

22, Skedsmo

22 år gammel psykologstudent ved UiB. Blant de ting som opptar meg mest her i verden er litteratur, psykologi, skriving, tjukke magasiner av alle slag, korsang, smågodt, loppemarkeder, diverse britiske TV-serier, kaffe/te, Ed Sheeran-taggen på tumblr og forskjellige typer grøt. Jeg elsker grøt. NB: Jeg poster kun når jeg blir inspirert, og det skjer dessverre altfor sjelden. Instagram: mariavoogt tumblr: mariavoogt

Follow on Bloglovin Instagram

Arkiv

hits