Ormen - 1.

Jeg har sittet på lesesalen i nesten ni timer, og da er det virkelig ikke merkelig at sånne ting som det her begynner å ta form inne i hodet mitt. Hva skal jeg kalle dette, egentlig? Første del i en føljetong, eller noe? Aner ikke. Uansett så legger jeg det ut her, i håp om at noen skal synes det er interessant å lese, og kanskje attpåtil forlanger å få vite hvordan det går videre. da  jeg nemlig fortsette å skrive. Så det, så! Blir som alltid glad for alle tilbakemeldinger.

Det gikk stadig rykter om at det fantes noe der nede i dypet. Noe levende. Komplett med glinsende skjell og lange, skarpe tenner. Var man blant de mest entusiastiske la man også til detaljer rundt udyrets personlighet eller fødsel, men de fleste orket ikke ta seg bryet med slik. For de aller fleste var det altså mer enn nok å huske på at man helst ikke burde bevege seg i nærheten av den store innsjøen ved nattetider, spesielt ikke dersom man var i følge med barn eller dyr som hunder og hester. Da var man nærmest garantert at ihvertfall en i følget ikke kom hjem igjen fra den lite gjennomtenkte kveldsturen. Selvfølgelig fantes det jo også dem som ikke hadde mye tiltro til det at det liksom skulle befinne seg en orm der nede i dypet. Bare tanken var jo latterlig, ville de hevde, og peke på at det hadde blitt gjennomført den ene gjennomsøkingen etter den andre, uten de minste resultater. Disse skeptikerne var endog troendes til å finne på dumdristige ting som å dra med sine respektive familier på overnattingsturer med innsjøen som endelig destinasjon, og endatil med overlegg bråke og herje så mye som mulig i det håp om å lokke frem dyret. De opplevde aldri noe som helt utenom det normale, og tok da dette som bevis på at det ikke befant seg noe som helst der nede i vannet. Så feil kan man ta.

 

Blant dem som i beste fall var usikre på ormens eksistens, ble det skumlet om at det skrekkinngytende vesenet var i besittelse av et par store, gule øyne, som attpåtil hadde hypnotiske egenskaper. Så man lenge nok inn i de firkantede pupillene (som forøvrig minnet sterkt om slike pupiller sauer har), var det visstnok ingen sak for eieren å overtale hvem det skulle være til å spasere rett inn i førstnevntes lilla, glinsende gap, som etter sigende formelig stinket av brakkvann og råttent blod. Mer var det ikke å si om den saken. Da en av de lokale elgjegerne kunne rapportere om en kraftig nedgang i oksebestanden iløpet av de siste par månedene, ble det bestemt at noen måtte gjøre et eller annet. Jegeren ble selvfølgelig anmodet om å «foreta seg noe», men påpekte titt og stadig at han faktisk hadde påtatt seg den omfattende oppgaven det var å registrere de lokale elgene, og dessuten hadde klart å registrere den tidligere nevnte nedgangen. Altså hadde han gjort sitt, og nektet å «foreta seg» verken det ene eller andre. Et par dager senere ble det fra ordførerens side ymtet frempå om økonomisk kompensasjon, men da den irriterende elgjegeren ga seg til å fortelle om denne merkelige lukten som hadde spredd seg flere kilometer utover fra innsjøen, kunne ikke engang brannvesenet overtales til å se nærmere på saken. Det at lukten hadde spredd seg kunne jo bare bety én ting. Over alt hvor man gikk og stod ble det hvisket om det samme, at ormen nå antageligvis hadde fått ben å gå på. Den gikk rundt i skogen. Dører ble låst og vinduer lukket. Verken hunder eller unger fikk være ute uten tilsyn, og ingen beveget seg utenfor husets fire vegger etter nattens frembrudd. Etter kun et par dager inn i denne spontane unntakstilstanden begynte det å gå rykter om at lukten skulle ha spredd seg helt ned til bygda. Det brøt ut regelrett panikk da en dristig turgåer med hund som våget seg ut til det som på folkemunne ble omtalt som byparken, måtte vende hjem igjen alene. Uten hunden. Om det hadde rådet noen som helst tvil tidligere, var det ikke lenger noen som var i tvil om hva som var iferd med å skje. Ormen hadde beveget seg ut av innsjøen, og befant seg nå et eller annet sted i den lille bygda. Hva som ville skje videre, se det var det imidlertid ingen som var sikre på. 

 

4 kommentarer

Innom for å ønske deg god helg, håper du får en fin dag ^^

renate krokstad

09.11.2012 kl.17:43

Ville bare stikke innom for å ønsker deg en god helg.

Gjerne legg meg til som venn, jeg kommenterer alle bloggvenners blogger :-)

ingrid

09.11.2012 kl.19:12

Kjekt å lese! gleder meg til fortsettelsen, ja :)

Maria

09.11.2012 kl.20:08

ingrid: Takker! Hurra, da _må_ jeg faktisk skrive en fortsettelse, en eller annen gang ;)

Skriv en ny kommentar

Maria

Maria

22, Skedsmo

22 år gammel psykologstudent ved UiB. Blant de ting som opptar meg mest her i verden er litteratur, psykologi, skriving, tjukke magasiner av alle slag, korsang, smågodt, loppemarkeder, diverse britiske TV-serier, kaffe/te, Ed Sheeran-taggen på tumblr og forskjellige typer grøt. Jeg elsker grøt. NB: Jeg poster kun når jeg blir inspirert, og det skjer dessverre altfor sjelden. Instagram: mariavoogt tumblr: mariavoogt

Follow on Bloglovin Instagram

Arkiv

hits