Ormen - 2.

Obs! Dette er andre (men på ingen måte siste) del av en tekst jeg publiserte for et par tre dager siden. Om du har lyst til å lese den fra begynnelsen, ligger den under "Mine merkelige tekster", og heter (overrasskende nok) "Ormen - 1". Så ... Enjoy?

Udyret selv kunne ikke vært mer fornøyd med tingenes tilstand. Da den først hadde oppdaget at den var istand til å puste ikke bare under vann, men også på land, hadde den egentlig ikke gjort noe stort vesen ut av det. Greit, så kunne den puste der også, oppe blant alt det tørre. Hva hadde det egentlig å si? Var det noe av interesse der oppe, da? Nei, foreløpig foretrakk den å holde seg her nede i dypet, blant alt det slimete og råtne. Det var lunt og trygt her nede, og ingenting fristet mindre enn å stikke nesen over vannoverflaten og kjenne den kalde overflatelufta klore løs på de ømfintlige neseborene den var i besittelse av. At den i det hele tatt vurderte noe slikt fikk det illeluktende vesenet til å krype sammen i skam. Det vil si, helt til en av bygdas hunder var så uheldig å forville seg opp til vannkanten en sen nattetime, og hadde vekket ormens oppmerksomhet ved å gi deg til å bjeffe mot noe den syntes så bevege seg der nede i vannet. Maken til frekkhet! Ormen hadde for en gang skyld bestemt seg for å tilbringe natten øverst oppe mot vannskorpen (i motsetning til hva man kanskje skulle tro sovnet den faktisk straks det ble mørkt), og ble forstyrret av det loppesekkens infernalske gneldring. Til slutt holdt den rett og slett ikke ut lenger, og bestemte seg for å sette en real støkk i kjøteren: sakte hevet den hodet over vannflaten og blottet de gulnede hoggtennene i noe den mente skulle være en grotesk grimase. Dessverre så det ut til at den irriterende hunden tok dette som en slags invitasjon til lek, for den så ut til å bli fra seg av begeistring og formelig bykset ut i vannet ? rett mot den søvnige ormen. Neivel, så tok den ikke hintet da, tenkte ormen, og før den fikk kommet på noe bedre å gjøre hadde den svømt hunden i møte, gapet med kjeften så de skjeve tennene riktig fikk luftet seg, og før den visste ordet av det hadde den svelget hele hunden. Rett ned, med hud, hår og kvalte bjeff. Faktisk var den så rask i vendingen at den ikke engang rakk å sette tennene i den stakkars bikkja, noe som var meget lite heldig da disse var iferd med å løsne fra tannkjøttet grunnet liten bruk de siste to-tre årene. Nåja, tenkte ormen, det ble ihvertfall stille. Den beske magesyren som lå og skvulpet i monsterets mage tok knekken på det lille kreket nesten umiddelbart, og i noen korte sekunder nøt ormen følelsen av proteiner i oppløsing. Deilig, deilig. Det var først da den oppdaget det sjokkerende at den faktisk også kunne puste over vann. Den likte det. Pupillene i de dvaske reptiløynene utvidet seg til absolutt maksimal størrelse, og vesenet krenget med nakken. Som den likte det. Den friske luften var så godt som fri fra de ubehagelige odørene den tidligere hadde tenkt på som unngåelige (skjønt, det luktet noe brakkvann, men hva annet kan man forvente sånn langt inne i skogen?), og til sin store forbauselse merket den også at den hadde likt å sluke hunden. Selv om den ikke hadde fått anledning til å tygge den ordentlig. Vel, det var jo ikke slik at muligheten til å sette tennene i en sprell levende kropp var borte for alltid, den var da tross alt klar over at det noen korte mil unna befant seg en hel liten ansamling av mennesker. Mennesker, ja. Ferske, møre, smøraktige mennesker. Før den rakk å ombestemme seg, satte ormen kurs mot vannkanten der hunden hadde stått og holdt leven for kort tid siden. Med energiske bevegelser en slett ikke kunne vente av en skapning i hans (for det var en hann) alder, slang han den ene finnen opp på land. Straks fulgte den andre, og før den fikk sukk for seg hadde den buksert den tunge kroppen sin ut av vannet. Interessert løftet den den av lemmene opp mot det groteske ansiktet, og registrerte at noe som lignet mistenkelig på klør var iferd med å vokse ut. Menneskene ante ikke hva de hadde i vente. 


4 kommentarer

Pyrodam

11.11.2012 kl.23:51

Spennende!

Maria

12.11.2012 kl.18:04

Pyrodam: Takk!

Karoline

13.11.2012 kl.18:38

Fint og engasjerende skrevet, man får virkelig lyst til å lese videre og det er jo bra :) Dessuten er det veldig fantasifullt og det liker jeg!

Maria

13.11.2012 kl.19:24

Karoline: Ååh, tusen takk! Nå ble jeg glad :)

Skriv en ny kommentar

Maria

Maria

22, Skedsmo

22 år gammel psykologstudent ved UiB. Blant de ting som opptar meg mest her i verden er litteratur, psykologi, skriving, tjukke magasiner av alle slag, korsang, smågodt, loppemarkeder, diverse britiske TV-serier, kaffe/te, Ed Sheeran-taggen på tumblr og forskjellige typer grøt. Jeg elsker grøt. NB: Jeg poster kun når jeg blir inspirert, og det skjer dessverre altfor sjelden. Instagram: mariavoogt tumblr: mariavoogt

Follow on Bloglovin Instagram

Arkiv

hits