Ormen - 3.

Uff, tredje del av denne teksten ble virkelig ikke slik jeg hadde tenkt, og veldig ... teit, om jeg skal være helt ærlig. Legger den likevel ut, siden jeg har sagt tidligere at jeg skulle gjøre det, men også fordi jeg begynner å bli lei av å begynne på noe og ikke fullføre det. Så, denne "føljetongen" skal jeg skrive ferdig, selv om den blir kjedelig/lite oppfinnsom/jeg blir lei, enten jeg vil eller ikke. De to første delene ligger under "mine merkelige tekster". Nå må jeg fortsette med eksamenslesingen, dere. Hurraaa.

De første to ukene etter at ormen hadde tatt steget opp fra dypet sørget den for å bli observert over alt nede i bygda. Den første dagen bestemte deg seg for å snike seg forsiktig et par runder rundt ungdomsskolen, bare for å teste ut hvordan sporene dens kom til å se ut (det hadde snødd kraftig den første natta skapningen hadde tilbrakt på land), nå som den hadde fått klør og greier. Vanligvis var den jo ikke vant til å etterlate seg noe annet enn render av vann eller små luftbobler der den lå og vaket i innsjøen, så dette med fotavtrykk var den helt ukjent med. Så spennende det skulle bli! Forventningen lå som en mykt og varmt pledd foran i buken da ormen labbet ut fra skogkanten og bort mot skolebygningen; den hadde ikke helt fått styr på hvordan den skulle sette den ene foten foran den andre uten å krenge kraftig fra side til side, men alt til sin tid, tenkte den, og myste av glede. Det var så hvitt ute! Hvitt og kaldt og klart. Klokken hadde akkurat bikket åtte på morgenen, og de første elevene hadde så smått begynt å bevege seg bort mot hovedinngangen. Ingen av dem gikk fortere enn det som var absolutt nødvendig for å utvise et minimum av bevegelse. Spesielt guttene var sanseløst trege, det var så vidt de løftet føttene over bakken der de subbet avgårde etter hverandre. Selvfølgelig var det om å gjøre å være blant de siste som til slutt snublet inn døra. Utenforstående observatører ville nesten kunne få mistanke om at de egentlig bare lot som de var nærmest halvdøde av søvnmangel, at det faktisk lå noe attråverdig i denne oppvisningen av misnøye og påkledd trass. Fordi de alle var så opptatt med å sy blikket fast i bakken og grynte usømmeligheter til hverandre, var det heller ingen av ungdommene som hadde lagt merke til ormen enda. Dette skulle straks endre seg. En av de mer observante elevene (som ikke lyktes med å late som om hun ga blaffen i å innfinne seg i klasserommet før det ringte inn), så et kort øyeblikk opp fra bakken for å klarne hodet litt; det er merkelig så døsig man blir av å gå slik og se ned i bakken, og opplevde det merkelige fenomenet at kroppen reagerte før den bevisste årvåkenheten gjorde det. Det vil si, det var et eller annet, en bevegelse, noe, som gjorde at hun med ett snappet voldsomt etter pusten og spente alle muskler så kroppen formelig dirret der hun stod. Så gikk det ikke mindre enn brøkdelen av et sekund før hun oppfattet hva hun hadde sett, og lot et vantro skrik bykse ut mellom tennene. Til høyre for hovedinngangen, rett ved siden av trallen som ble brukt til å frakte frukt og grønt inn i kantinen, lå noe som ved første øyekast så ut til å være en slags kjempeøgle. Det var virkelig ikke noen annen måte å beskrive vår venn ormen på, de tidligere så klumpete og hemmende svømmefinnene hadde blitt forvandlet til fire muskuløse lemmer som endte i fem imponerende klør. Klær som i dette øyeblikk var opptatt med å krafse løs på noe som var innpakket i en altfor stor boblejakke. Et menneske. En elev! 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Maria

Maria

22, Skedsmo

22 år gammel psykologstudent ved UiB. Blant de ting som opptar meg mest her i verden er litteratur, psykologi, skriving, tjukke magasiner av alle slag, korsang, smågodt, loppemarkeder, diverse britiske TV-serier, kaffe/te, Ed Sheeran-taggen på tumblr og forskjellige typer grøt. Jeg elsker grøt. NB: Jeg poster kun når jeg blir inspirert, og det skjer dessverre altfor sjelden. Instagram: mariavoogt tumblr: mariavoogt

Follow on Bloglovin Instagram

Arkiv

hits