Ormen - 3.

Uff, tredje del av denne teksten ble virkelig ikke slik jeg hadde tenkt, og veldig ... teit, om jeg skal vre helt rlig. Legger den likevel ut, siden jeg har sagt tidligere at jeg skulle gjre det, men ogs fordi jeg begynner bli lei av begynne p noe og ikke fullfre det. S, denne "fljetongen" skal jeg skrive ferdig, selv om den blir kjedelig/lite oppfinnsom/jeg blir lei, enten jeg vil eller ikke. De to frste delene ligger under "mine merkelige tekster". N m jeg fortsette med eksamenslesingen, dere. Hurraaa.

De frste to ukene etter at ormen hadde tatt steget opp fra dypet srget den for bli observert over alt nede i bygda. Den frste dagen bestemte deg seg for snike seg forsiktig et par runder rundt ungdomsskolen, bare for teste ut hvordan sporene dens kom til se ut (det hadde sndd kraftig den frste natta skapningen hadde tilbrakt p land), n som den hadde ftt klr og greier. Vanligvis var den jo ikke vant til etterlate seg noe annet enn render av vann eller sm luftbobler der den l og vaket i innsjen, s dette med fotavtrykk var den helt ukjent med. S spennende det skulle bli! Forventningen l som en mykt og varmt pledd foran i buken da ormen labbet ut fra skogkanten og bort mot skolebygningen; den hadde ikke helt ftt styr p hvordan den skulle sette den ene foten foran den andre uten krenge kraftig fra side til side, men alt til sin tid, tenkte den, og myste av glede. Det var s hvitt ute! Hvitt og kaldt og klart. Klokken hadde akkurat bikket tte p morgenen, og de frste elevene hadde s smtt begynt bevege seg bort mot hovedinngangen. Ingen av dem gikk fortere enn det som var absolutt ndvendig for utvise et minimum av bevegelse. Spesielt guttene var sanselst trege, det var s vidt de lftet fttene over bakken der de subbet avgrde etter hverandre. Selvflgelig var det om gjre vre blant de siste som til slutt snublet inn dra. Utenforstende observatrer ville nesten kunne f mistanke om at de egentlig bare lot som de var nrmest halvdde av svnmangel, at det faktisk l noe attrverdig i denne oppvisningen av misnye og pkledd trass. Fordi de alle var s opptatt med sy blikket fast i bakken og grynte usmmeligheter til hverandre, var det heller ingen av ungdommene som hadde lagt merke til ormen enda. Dette skulle straks endre seg. En av de mer observante elevene (som ikke lyktes med late som om hun ga blaffen i innfinne seg i klasserommet fr det ringte inn), s et kort yeblikk opp fra bakken for klarne hodet litt; det er merkelig s dsig man blir av g slik og se ned i bakken, og opplevde det merkelige fenomenet at kroppen reagerte fr den bevisste rvkenheten gjorde det. Det vil si, det var et eller annet, en bevegelse, noe, som gjorde at hun med ett snappet voldsomt etter pusten og spente alle muskler s kroppen formelig dirret der hun stod. S gikk det ikke mindre enn brkdelen av et sekund fr hun oppfattet hva hun hadde sett, og lot et vantro skrik bykse ut mellom tennene. Til hyre for hovedinngangen, rett ved siden av trallen som ble brukt til frakte frukt og grnt inn i kantinen, l noe som ved frste yekast s ut til vre en slags kjempegle. Det var virkelig ikke noen annen mte beskrive vr venn ormen p, de tidligere s klumpete og hemmende svmmefinnene hadde blitt forvandlet til fire muskulse lemmer som endte i fem imponerende klr. Klr som i dette yeblikk var opptatt med krafse ls p noe som var innpakket i en altfor stor boblejakke. Et menneske. En elev!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Maria

Maria

22, Skedsmo

22 r gammel psykologstudent ved UiB. Blant de ting som opptar meg mest her i verden er litteratur, psykologi, skriving, tjukke magasiner av alle slag, korsang, smgodt, loppemarkeder, diverse britiske TV-serier, kaffe/te, Ed Sheeran-taggen p tumblr og forskjellige typer grt. Jeg elsker grt. NB: Jeg poster kun nr jeg blir inspirert, og det skjer dessverre altfor sjelden. Instagram: mariavoogt tumblr: mariavoogt

Follow on Bloglovin Instagram

Arkiv

hits