Jeg er syk og har for lite å gjøre.

Okei, så ... Jeg er syk. Ganske syk. Litt syk. Ikke så veldig syk. Det er bare sånn at når man jobber i barnehage, da går man ikke på jobb når man hangler litt, selv om det bare skulle være snakk om en aldri så liten og uskyldig feberfri forkjølelse. Sånn er det bare, og av og til er det litt kjipt. Samtidig er det av og til litt greit også, sånn som i dag hvor det er så fint vær at alle i byen går rundt og smiler uten grunn, og jeg plutselig fikk tid til en masse ærender og andre sånne ting det har vært meningen at jeg skulle fikse i lang tid. Blant annet fikk jeg dratt opp til sykehuset og hentet mitt nye adgangskort (ja, kan dere lure!), fylt ut et trillion skjemaer, kjøpt småspiker og kommet på en masse andre ting jeg burde gjort. Samma det - megadigresjon! Det jeg egentlig skulle frem til, var at jeg etter byturen min brukte litt tid på å rydde opp i gamle filer og rot på macen min, og fant, mildt sagt, mye rart. Blant annet klarte jeg å grave fram en ufullstendig reisedagbok fra turen vår til Frankrike i andre klasse på vgs, og et artig kåseri jeg skrev på ungdomsskolen om ... familiebilturer. Gull! Ooog, hva mer? Jo. En forholdsvis kort tekst til meg å være, skrevet en sen fredagskveld (i farten husker jeg jo ikke på ramme alvor om det faktisk var en fredag, men jeg velger å tro det), som jeg har kalt "Pepperkakeengelen". "Dette lover jo godt", tenkte jeg, da jeg aldri så lite småflau trykket åpent dokumentet og begynte å lese. Men. Men. Da jeg var ferdig, satt jeg igjen med et inntrykk av at, jaaaa ... "Dette var vel ikke absolutt, helt forferdelig, håpløst?". Nå skal det sies at det til tider er ekstremt vanskelig å bedømme egne tekster, og derfor lurte jeg på om det kanskje kunne være en idé å legge den ut ... her? På bloggen? Det er vel relativt uskyldig, vel! Jeg er fullstendig klar over at det ikke på noen måte er noe mesteverk, men det hadde likevel vært litt gøy å se om noen gidder å lese dette hva det nå er, og kanskje komme med en liten kommentar. 

Må bare lodde stemningen først. 

Er det noen som kunne tenke seg å lese denne muligens ikke helt håpløse teksten jeg skrev som til tider veslevoksen og misforstått (åh, vi har alle vært der!) atten-søttenåring ...?

Ja, mamma, jeg er fullstendig klar over at det i den store sammenhengen ikke er så fryktelig lenge siden jeg var søtten år, MEN DET FØLES LENGE SIDEN, OK?

3 kommentarer

SK

26.02.2013 kl.19:51

Haha, sleng den ut :D Har lagt ut kåseri fra 10-ende klasse jeg, det går nok fint (: Så ille kan det ikke være

Akima K. Montgomery

26.02.2013 kl.21:23

Post i vei, jeg leser det gjerne. Og god bedring uansett om det så bare er en liten forkjølelse, håper du har det fint :)

ingrid

27.02.2013 kl.08:16

Ja, kjør på! Er alltid kjekt å lese tekstene dine :) Blir spennende å se på en tidligere en ;)

Skriv en ny kommentar

Maria

Maria

22, Skedsmo

22 år gammel psykologstudent ved UiB. Blant de ting som opptar meg mest her i verden er litteratur, psykologi, skriving, tjukke magasiner av alle slag, korsang, smågodt, loppemarkeder, diverse britiske TV-serier, kaffe/te, Ed Sheeran-taggen på tumblr og forskjellige typer grøt. Jeg elsker grøt. NB: Jeg poster kun når jeg blir inspirert, og det skjer dessverre altfor sjelden. Instagram: mariavoogt tumblr: mariavoogt

Follow on Bloglovin Instagram

Arkiv

hits