Pepperkakeengelen.

Jeg kjrer p, jeg, legger ut "Pepperkakeengelen". Nr dere leser den, vr s snill ha i bakhodet at jeg var 17 - 18 r da jeg skrev den, og selv om det egentlig ikke er s forferdelig lenge siden, s klarer ihvertfall ikke jeg la vre smile overbrende av meg selv. Har heller ikke giddet bytte ut overfldige ord ogs videre, men det ville vel uansett vrt juks, eller?

Den rde kakeboksen stod helt verst i skapet over det lille kjleskapet vrt, og siden jeg bare er snn gjennomsnittlig hy, inns jeg at det var ndvendig klatre opp p en stol for rekke opp. Allikevel var det som om noe inni mer insisterte p at jeg var fullt i stand til rekke opp til boksen uten andre redskaper enn meg selv.

Bare jeg strakk hendene s langt over hodet s mulig.

Bare jeg stilte meg p trne.

Bare jeg trakk inn magen.

Bare jeg ...

Jeg m ha sett ut som en parodi p en ballerina, der jeg stod og fektet med armene samtidig som jeg forskte st helt ytterst p tspissene. Kakeboksen var fremdeles utenfor rekkevidde. Det visste jeg at den ville vre uansett, men ... noe inni hodet mitt hadde gitt meg inntrykk av at det kunne vre lurt prve likevel. Man skal alltid prve.

Med et resignert sukk lot jeg armene mine falle ned langs siden og dumpet ned s hlene mine traff gulvet med altfor stor kraft.

Au. Det ristet i stettglassene i skapet over vasken.

Det virket fullstendig uoppnelig f tak i kakeboksen n. Det er rart det der. Ofte er det de nre tingene som virker lengst borte.

berklisj.

Men jo, det var den stolen, da.

Jeg snurret rundt p sokkelesten uten lfte bena. Subbet bortover gulvet i de slitte ullsokkene mine Polerte overflaten ved dra bena etter meg, omtrent som om jeg prvde holde balansen p en glatt vei eller isete gangsti. Du vet snn som det er ute omtrent midt i Januar? Det kan vre s glatt at bare det bye seg ned i knrne virker som en drlig id. Man vil jo gjerne overleve de 500 meterne til bussterminalen. Derfor gr man ikke. Man sklir. Og subber. Holder magen inne og pusten innestengt nede i halsen et sted, mens du gjr ditt beste for holde kroppen oppreist og ikke g p trynet.

Det var klissete p gulvet, s sokkene mine ble nrmest sittende fast. Jeg fikk plutselig en merkelig lyst til bye meg ned, og stryke fingeren bortetter det. Lot det vre.

Det er merkelig hvordan s mange tanker kan kverne rundt i hodet i lpet av bare noen f sekunder.

Stolen stod klar foran kjleskapet. Det var bare klatre opp p den n, s skulle kakeboksen vre innen rekkevidde. Denne gangen ville jeg ikke trenge lfte armene over hodet en gang.

Jeg klatrer opp, jeg. Tok kakeboksen under den ene armen, og klatrer ned igjen. Skjv stolen tilbake over det klissete gulvet. Satte kakeboksen ned p kjkkenbordet med et metallisk dunk, og pnet den.

Aller verst, med store nonstopyne og vinger farget hvite av melis, l en pepperkakeengel. Magen min krympet seg. Tiden stod stille. Jeg kunne se hvor p brettet engelen hadde lugget da den hadde blitt stekt. Det ene beinet var nemlig byd litt oppover, og der trne skulle vrt p et levende menneske, var det bare en svart stripe. Kaken hadde lugget helt ytterst p brettet, der hvor kanten hever seg rlitte grann. S hadde den stivnet slik etter at den kom ut av ovnen.

, nei. Ikke snakk om. Ikke snakk om at jeg rrte den kaken.


2 kommentarer

ingrid

27.02.2013 kl.14:48

Haha, artig tekst :D

Koste meg med lese den!

Maria

27.02.2013 kl.14:59

ingrid: S gy! Fint tenke p at noen andre kan like den :)

Skriv en ny kommentar

Maria

Maria

22, Skedsmo

22 r gammel psykologstudent ved UiB. Blant de ting som opptar meg mest her i verden er litteratur, psykologi, skriving, tjukke magasiner av alle slag, korsang, smgodt, loppemarkeder, diverse britiske TV-serier, kaffe/te, Ed Sheeran-taggen p tumblr og forskjellige typer grt. Jeg elsker grt. NB: Jeg poster kun nr jeg blir inspirert, og det skjer dessverre altfor sjelden. Instagram: mariavoogt tumblr: mariavoogt

Follow on Bloglovin Instagram

Arkiv

hits