Pepperkakeengelen.

Jeg kjører på, jeg, legger ut "Pepperkakeengelen". Når dere leser den, vær så snill å ha i bakhodet at jeg var 17 - 18 år da jeg skrev den, og selv om det egentlig ikke er så forferdelig lenge siden, så klarer ihvertfall ikke jeg la være å smile overbærende av meg selv. Har heller ikke giddet å bytte ut overflødige ord også videre, men det ville vel uansett vært juks, eller? 

 Den røde kakeboksen stod helt øverst i skapet over det lille kjøleskapet vårt, og siden jeg bare er sånn gjennomsnittlig høy, innså jeg at det var nødvendig å klatre opp på en stol for å rekke opp. Allikevel var det som om noe inni mer insisterte på at jeg var fullt i stand til å rekke opp til boksen uten andre redskaper enn meg selv.

Bare jeg strakk hendene så langt over hodet så mulig.

Bare jeg stilte meg på tærne.

Bare jeg trakk inn magen.

Bare jeg ...

 

Jeg må ha sett ut som en parodi på en ballerina, der jeg stod og fektet med armene samtidig som jeg forsøkte å stå helt ytterst på tåspissene. Kakeboksen var fremdeles utenfor rekkevidde. Det visste jeg at den ville være uansett, men ... noe inni hodet mitt hadde gitt meg inntrykk av at det kunne være lurt å prøve likevel. Man skal alltid prøve.

Med et resignert sukk lot jeg armene mine falle ned langs siden og dumpet ned så hælene mine traff gulvet med altfor stor kraft.

Au. Det ristet i stettglassene i skapet over vasken.

Det virket fullstendig uoppnåelig å få tak i kakeboksen nå. Det er rart det der. Ofte er det de nære tingene som virker lengst borte.

Überklisjé.

Men jo, det var den stolen, da.

 

Jeg snurret rundt på sokkelesten uten å løfte bena. Subbet bortover gulvet i de slitte ullsokkene mine Polerte overflaten ved å dra bena etter meg, omtrent som om jeg prøvde å holde balansen på en glatt vei eller isete gangsti. Du vet sånn som det er ute omtrent midt i Januar? Det kan være så glatt at bare det å bøye seg ned i knærne virker som en dårlig idé. Man vil jo gjerne overleve de 500 meterne til bussterminalen. Derfor går man ikke. Man sklir. Og subber. Holder magen inne og pusten innestengt nede i halsen et sted, mens du gjør ditt beste for å holde kroppen oppreist og ikke gå på trynet.

 

Det var klissete på gulvet, så sokkene mine ble nærmest sittende fast. Jeg fikk plutselig en merkelig lyst til å bøye meg ned, og stryke fingeren bortetter det. Lot det være.

Det er merkelig hvordan så mange tanker kan kverne rundt i hodet i løpet av bare noen få sekunder.

 

Stolen stod klar foran kjøleskapet. Det var bare å klatre opp på den nå, så skulle kakeboksen være innen rekkevidde. Denne gangen ville jeg ikke trenge å løfte armene over hodet en gang.

Jeg klatrer opp, jeg. Tok kakeboksen under den ene armen, og klatrer ned igjen. Skjøv stolen tilbake over det klissete gulvet. Satte kakeboksen ned på kjøkkenbordet med et metallisk dunk, og åpnet den.

Aller øverst, med store nonstopøyne og vinger farget hvite av melis, lå en pepperkakeengel. Magen min krympet seg. Tiden stod stille. Jeg kunne se hvor på brettet engelen hadde lugget da den hadde blitt stekt. Det ene beinet var nemlig bøyd litt oppover, og der tærne skulle vært på et levende menneske, var det bare en svart stripe. Kaken hadde lugget helt ytterst på brettet, der hvor kanten hever seg ørlitte grann. Så hadde den stivnet slik etter at den kom ut av ovnen.

 

Å, nei. Ikke snakk om. Ikke snakk om at jeg rørte den kaken.  

 


2 kommentarer

ingrid

27.02.2013 kl.14:48

Haha, artig tekst :D

Koste meg med å lese den!

Maria

27.02.2013 kl.14:59

ingrid: Så gøy! Fint å tenke på at noen andre kan like den :)

Skriv en ny kommentar

Maria

Maria

22, Skedsmo

22 år gammel psykologstudent ved UiB. Blant de ting som opptar meg mest her i verden er litteratur, psykologi, skriving, tjukke magasiner av alle slag, korsang, smågodt, loppemarkeder, diverse britiske TV-serier, kaffe/te, Ed Sheeran-taggen på tumblr og forskjellige typer grøt. Jeg elsker grøt. NB: Jeg poster kun når jeg blir inspirert, og det skjer dessverre altfor sjelden. Instagram: mariavoogt tumblr: mariavoogt

Follow on Bloglovin Instagram

Arkiv

hits