I'll be waiting.


Inspirasjon/skrivelyst/jeg-vet-ikke-hva. Hvor er du? Kommer du tilbake? Jeg håper det. Det er bare det at nå er det over et år siden jeg har skrevet noe særlig annet enn tekster om nevrokognitive svekkelser hos schizofrenipasienter eller obligatoriske refleksjonsnotater. Jeg er redd for at om jeg ikke tar tak snart, så kommer den delen av meg som likte å skrive på små rare tekster om hvorfor jeg alltid var så sint som sekstenåring eller røykende vampyrer til å forsvinne helt. Og det ønsker jeg virkelig ikke. Altså, nå må dere ikke misforstå: jeg er veldig, veldig, veldig glad i å skrive tekster/lese tekster/tenke på tekster om psykologi. Psykologi er tross alt det aller mest spennende jeg vet om, og jeg er (igjen) utrolig heldig som får lov til å tilbringe fire og et halv år til ved UiB for å utdanne meg til psykolog. Ekstremt heldig, faktisk. Men likevel er jeg liksom ikke meg selv når jeg ikke går rundt og pusler med litt andre ting også. De andre tingene har som regel vært det jeg tenker på som "tekstene" mine, men i det siste er det liksom som om de ikke vil samarbeide med meg lenger. Ofte begynner det bra; jeg har en idé jeg har tenkt på et par dager og som jeg omsider skal prøve å få ned på papiret. Jeg begynner å skrive, og tenker at "hei, dette kan kanskje funke". Men så er det noe annet som skjer - jeg oppdager at jeg er for sent til et eller annet (en av ulempene ved å bo i sentrum, jeg kommer alltid for sent til alt fordi de stedene jeg tilbringer mest tid ligger så nærme at jeg alltid undervurderer hvor lang tid jeg bruker på å komme meg dit), eller blir sulten. Noen ringer. Jeg skal på trening. You name it. Jeg må ihvertfall avslutte fordi jeg skal et eller annet (eller bare fordi jeg vil se et par episoder av en eller annen serie), og når jeg senere har anledning til å fortsette å jobbe med teksten, så ... tør jeg liksom ikke. Jeg har begynt på nye flere ganger enn jeg orker å tenke på, men jeg fullfører dem så godt som aldri. 

 

Jeg tenker mye på at jeg skal bli ferdig med dem. Av og til har jeg slutten og alt klart for meg, og da burde det jo ikke være noen sak og sette seg ned og bare bli ferdig. Ofte blir jeg glad når jeg tenker på hvilke setninger jeg skal skrive eller hva slags bilder jeg vil ha fram. Jeg tenker at "i dag, etter at jeg har spist middag og trent og hva det nå er jeg skal, så skal jeg skrive". Jeg vet hva som skal skje, jeg vet hvordan den skal slutte. Jeg vet ofte til og med hvordan jeg skal prøve å få til den der usikkerheten norsklæreren min på ungdomsskolen sa jeg var så flink til å mane fram: hva var det egentlig som skjedde nå?". Dere skjønner. Men så, når jeg er ferdig med alt annet og egentlig bare kunne satt meg ned ved skrivebordet og puslet litt et par timer, så er det noe som skjer. Det er ikke bevisst. Tror jeg. Jeg får en følelse i magen som minner litt om den jeg pleide å få før konferansetimer på barneskolen. Jeg visste at det mest sannsynlig kom til å gå helt fint. Det eneste som antageligvis kom til å skje var at læreren sa, for n'te gang, at jeg var veldig flink til det meste, men nok kunne anstrenge meg litt mer med matematikken. Og det visste jeg jo at jeg kunne. Mamma og pappa vsste at jeg kunne. Vi ble enige om at jeg skulle prøve litt hardere (å lære gangetabellen en gang for alle kunne nok hjelpe en god del på veien), og gikk derfra uten de helt store forhåpningene om at ting kom til å bli annerledes. Med tanke på matematikken, altså. Det er jo mye annet som har blitt annerledes siden den gang. Det skjedde aldri noe uventet. Det endte alltid bra. Likevel. 

 


Noe som ligner på den følelsen er det som kommer luskende om jeg så mye som skuler bort på notatboka på skrivebordet. Den kommer aldri når jeg sitter og strever med å forstå hva tallene i korrelasjonstabeller eller andre analyser egentlig prøver å fortelle meg, og det er nokså frustrerende. På den andre siden ikke, for da hadde jeg nok gitt opp utdannelsen min for lenge siden. Jeg liker ikke tall. Dere skjønner kanskje hva jeg prøver å si, likevel? Jeg skulle ønske at bare litt av denne usikkerheten, for det er det det er, kunne ofre noe av energien sin på å gi meg små akademiske sammenbrudd med jevne mellomrom, heller enn å få meg til å tro at jeg ikke duger til noe annet enn å skrive oppgaver om sosial læringsteori eller langtidshukommelsen eller cannabisbruk blant schizofrene eller ... Eller. 

Nå skal jeg glede meg til i morgen, for da skal jeg på tacomiddag sammen med fine venner og planlegge neste helgs loppemarkedeventyr. Dessuten skal jeg bake boller! Er det noe jeg er flink med, så er det gjærbakst. Jeg lager store, luftige boller helt uten rosiner. Jeg liker ikke tall, jeg liker ikke rosiner. 

(En dag, dere. En dag)




Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Maria

Maria

22, Skedsmo

22 år gammel psykologstudent ved UiB. Blant de ting som opptar meg mest her i verden er litteratur, psykologi, skriving, tjukke magasiner av alle slag, korsang, smågodt, loppemarkeder, diverse britiske TV-serier, kaffe/te, Ed Sheeran-taggen på tumblr og forskjellige typer grøt. Jeg elsker grøt. NB: Jeg poster kun når jeg blir inspirert, og det skjer dessverre altfor sjelden. Instagram: mariavoogt tumblr: mariavoogt

Follow on Bloglovin Instagram

Arkiv

hits