I'll be waiting.


Inspirasjon/skrivelyst/jeg-vet-ikke-hva. Hvor er du? Kommer du tilbake? Jeg hper det. Det er bare det at n er det over et r siden jeg har skrevet noe srlig annet enn tekster om nevrokognitive svekkelser hos schizofrenipasienter eller obligatoriske refleksjonsnotater. Jeg er redd for at om jeg ikke tar tak snart, s kommer den delen av meg som likte skrive p sm rare tekster om hvorfor jeg alltid var s sint som sekstenring eller rykende vampyrer til forsvinne helt. Og det nsker jeg virkelig ikke. Alts, n m dere ikke misforst: jeg er veldig, veldig, veldig glad i skrive tekster/lese tekster/tenke p tekster om psykologi. Psykologi er tross alt det aller mest spennende jeg vet om, og jeg er (igjen) utrolig heldig som fr lov til tilbringe fire og et halv r til ved UiB for utdanne meg til psykolog. Ekstremt heldig, faktisk. Men likevel er jeg liksom ikke meg selv nr jeg ikke gr rundt og pusler med litt andre ting ogs. De andre tingene har som regel vrt det jeg tenker p som "tekstene" mine, men i det siste er det liksom som om de ikke vil samarbeide med meg lenger. Ofte begynner det bra; jeg har en id jeg har tenkt p et par dager og som jeg omsider skal prve f ned p papiret. Jeg begynner skrive, og tenker at "hei, dette kan kanskje funke". Men s er det noe annet som skjer - jeg oppdager at jeg er for sent til et eller annet (en av ulempene ved bo i sentrum, jeg kommer alltid for sent til alt fordi de stedene jeg tilbringer mest tid ligger s nrme at jeg alltid undervurderer hvor lang tid jeg bruker p komme meg dit), eller blir sulten. Noen ringer. Jeg skal p trening. You name it. Jeg m ihvertfall avslutte fordi jeg skal et eller annet (eller bare fordi jeg vil se et par episoder av en eller annen serie), og nr jeg senere har anledning til fortsette jobbe med teksten, s ... tr jeg liksom ikke. Jeg har begynt p nye flere ganger enn jeg orker tenke p, men jeg fullfrer dem s godt som aldri.

Jeg tenker mye p at jeg skal bli ferdig med dem. Av og til har jeg slutten og alt klart for meg, og da burde det jo ikke vre noen sak og sette seg ned og bare bli ferdig. Ofte blir jeg glad nr jeg tenker p hvilke setninger jeg skal skrive eller hva slags bilder jeg vil ha fram. Jeg tenker at "i dag, etter at jeg har spist middag og trent og hva det n er jeg skal, s skal jeg skrive". Jeg vet hva som skal skje, jeg vet hvordan den skal slutte. Jeg vet ofte til og med hvordan jeg skal prve f til den der usikkerheten norsklreren min p ungdomsskolen sa jeg var s flink til mane fram: hva var det egentlig som skjedde n?". Dere skjnner. Men s, nr jeg er ferdig med alt annet og egentlig bare kunne satt meg ned ved skrivebordet og puslet litt et par timer, s er det noe som skjer. Det er ikke bevisst. Tror jeg. Jeg fr en flelse i magen som minner litt om den jeg pleide f fr konferansetimer p barneskolen. Jeg visste at det mest sannsynlig kom til g helt fint. Det eneste som antageligvis kom til skje var at lreren sa, for n'te gang, at jeg var veldig flink til det meste, men nok kunne anstrenge meg litt mer med matematikken. Og det visste jeg jo at jeg kunne. Mamma og pappa vsste at jeg kunne. Vi ble enige om at jeg skulle prve litt hardere ( lre gangetabellen en gang for alle kunne nok hjelpe en god del p veien), og gikk derfra uten de helt store forhpningene om at ting kom til bli annerledes. Med tanke p matematikken, alts. Det er jo mye annet som har blitt annerledes siden den gang. Det skjedde aldri noe uventet. Det endte alltid bra. Likevel.


Noe som ligner p den flelsen er det som kommer luskende om jeg s mye som skuler bort p notatboka p skrivebordet. Den kommer aldri nr jeg sitter og strever med forst hva tallene i korrelasjonstabeller eller andre analyser egentlig prver fortelle meg, og det er noks frustrerende. P den andre siden ikke, for da hadde jeg nok gitt opp utdannelsen min for lenge siden. Jeg liker ikke tall. Dere skjnner kanskje hva jeg prver si, likevel? Jeg skulle nske at bare litt av denne usikkerheten, for det er det det er, kunne ofre noe av energien sin p gi meg sm akademiske sammenbrudd med jevne mellomrom, heller enn f meg til tro at jeg ikke duger til noe annet enn skrive oppgaver om sosial lringsteori eller langtidshukommelsen eller cannabisbruk blant schizofrene eller ... Eller.

N skal jeg glede meg til i morgen, for da skal jeg p tacomiddag sammen med fine venner og planlegge neste helgs loppemarkedeventyr. Dessuten skal jeg bake boller! Er det noe jeg er flink med, s er det gjrbakst. Jeg lager store, luftige boller helt uten rosiner. Jeg liker ikke tall, jeg liker ikke rosiner.

(En dag, dere. En dag)




Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Maria

Maria

22, Skedsmo

22 r gammel psykologstudent ved UiB. Blant de ting som opptar meg mest her i verden er litteratur, psykologi, skriving, tjukke magasiner av alle slag, korsang, smgodt, loppemarkeder, diverse britiske TV-serier, kaffe/te, Ed Sheeran-taggen p tumblr og forskjellige typer grt. Jeg elsker grt. NB: Jeg poster kun nr jeg blir inspirert, og det skjer dessverre altfor sjelden. Instagram: mariavoogt tumblr: mariavoogt

Follow on Bloglovin Instagram

Arkiv

hits