Oktober.

For et par uker siden, en dag jeg nok ikke hadde det så altfor bra, skrev jeg en tekst om hvordan september hadde vært så utrolig fantastisk, og at oktober så langt virkelig sugde. Tror faktisk jeg brukte det uttrykket. Jeg har en tendens til å falle tilbake til et noe barnslig og umodent vokabular når jeg ikke føler meg helt på topp. Heldigvis endte det med at jeg ikke publiserte den teksten. Jeg har nemlig en tendens til å overdramatisere det meste (en tendens som mer enn én gang har ført til at jeg må forlate et rom eller en samtale fordi noe som har blitt sagt eller gjort der har gjort så sterkt inntrykk på meg at jeg må tenke litt på det før jeg kan respondere skikkelig), og den teksten var nok litt i overkant dramatisk. Jeg kommer nok mest sannsynlig aldri til å vise den til noen andre, heller ikke lese den på nytt, for bare tanken på den får meg til å krympe meg. Nåvel. 

Første uka av oktober var nok ikke så bra, det er sant det. Søvnmangel og for lite trening gjør noe med meg, det er akkurat som om jeg blir femten år igjen, og synes det meste er urettferdig og vanskelig. Type "ingen andre har det som meg", og "jeg tror aldri noen kommer til forstå meg". Sånn blir jeg. Jeg går inn i tenåringsmodus 2.0. Haha. Huff. 

Oktober kom seg betraktelig etter et par lange lurer og oppdagelsen av at jeg har et talent for vektløfting. Det er helt sant. Jeg krøp omsider til korset og ble med ei venninne som har litt peiling (som dessuten har mast i flere måneder), og ble helt frelst. Så nå vet dere det; jeg har begynt å løfte vekter. Ikke i noen stor skala, altså. Det er snakk om to ganger i uka, men kanskje blir det mer med tiden? Det er ikke umulig. Jeg har riktignok aldri vært så støl i hele mitt liv, men du verden, så godt jeg sov etter den første gangen. Jeg skal tibake på tirsdag. Gleder meg som en liten unge. 

Ellers, da? Jeg har rukket å få meg en Londontur og skrive semesterets siste eksamensoppgave (omg!) iløpet av de siste tre ukene. Nå venter et par uker med skriving av emneoppgave (statistikk, jaaaaa <3<3<3) og intens øving fram mot julekonsert. Det blir mørkere og mørkere ute, og jeg leser pensum og skjønnliterært som om livet avhenger av det. Jeg klager ikke. Likevel går jeg rundt og er rastløs; venter liksom på at noe skal skje. På denne tiden i fjor var jeg nærmest euforisk døgnet rundt, syntes alt og alle var så bra, livet var så flott og alt kunne skje. Når er jeg liksom litt mer, hva nå? Skal det ikke skje noe mer snart? 

Ellers har jeg det bra. 

Meg og min gode venninne Elisabeth ble i forrige uke foreviget av Karianne og polaroidkameraet hennes (Urban Outfitters, dersom noen skulle lure). På et hotellrom i London som hadde de hardeste og verste sengene jeg har sovet i, ever. Ikke for det, vi var så slitne om kveldene at vi sovnet momentant. <3 

Ingen kommentarer

Kamilla Haaland

26.10.2014 kl.10:39

Åh, jeg måå få meg polaroidkamera!!

Skriv en ny kommentar

Maria

Maria

22, Skedsmo

22 år gammel psykologstudent ved UiB. Blant de ting som opptar meg mest her i verden er litteratur, psykologi, skriving, tjukke magasiner av alle slag, korsang, smågodt, loppemarkeder, diverse britiske TV-serier, kaffe/te, Ed Sheeran-taggen på tumblr og forskjellige typer grøt. Jeg elsker grøt. NB: Jeg poster kun når jeg blir inspirert, og det skjer dessverre altfor sjelden. Instagram: mariavoogt tumblr: mariavoogt

Follow on Bloglovin Instagram

Arkiv

hits